|
Anna Sofias norske svigerforeldre »
(Utdrag fra familien Scharnhorst Hesstvedts slektskrønike fra 1980-tallet)
Vår bestefar Garbrand Hansen er født på småbruket "Fuglesangbråtan" i Sør-Odal den 4. februar 1830, og døde i Kristiania 25. februar 1880. Han var den eldste av en stor barneflokk, og familien sa senere at han stammet fra "en geitebukk fra Odalen". Grunnen var at oldefar ved siden av å drive sitt småbruk, om vinteren laget tulluper, kjørestøvler, sengefeller og votter av geiteskinn. Ettersom barneflokken vokste på det lille småbruket, var det nødvendig at eldstemann søkte seg arbeid utenfor hjemmet.
Den gang var det to muligheter for arbeidssøkende fra landet, enten utvandre til Amerika eller søke arbeid i Christiania, hvor det var stor byggevirksomhet. Slottet, Universitetet og husene på nordsiden av Lindstows monumentalgate Karl Johan var nettopp bygget, men nye bydeler stod for tur. Vår bestefar som kjørte varer til Christiania, begynte med transport av byggematerialer som kom inn til Piperviken. Bestefar kjøpte det lille huset Søgaden 14 som gikk helt ned til den sumpige stranden. Her åpnet han "Den grønne Jæger", og som krovert betalte han i 1862 kr. 200,- i "Herbergebevilgning". Den første bygningen ble bygget mellom 1811 og 1836. Den var kun på en etasje, og ble senere påbygget. Stranden lå meget nærmere huset, det lå noen små trebrygger som i det vesentlige ble brukt av fiskerne i Vika og jakteskipperne når de gikk i land.
Om vinteren var skøytebanen under Akershus samlingssted for alle samfunnsklasser. Det var datidens sportssted, som Nordmarka er for Oslo i dag. All sprek ungdom tilbrakte sin fritid i Piperviken. Midt på banen stod det en musikkpaviljong hvor brigademusikken spilte om formiddagen, om aftenen var det som regel et stort hornorkester. På festdager var det pyntet med flagg og guirlander, og det var plassert fyrfat rundt på banen. Kurtisen blomstret, man beveget seg parvis hånd i hånd i takt med musikken, ja mangt et bekjentskap med etterfølgende ekteskap ble innledet på isen under festningen.
Den gang lå seilskipene opplagt til kjølhaling om vinteren, men i den tilfrosne fjorden helt til Drøbak kunne det ligge noen kornbåter fra Estland og noen kullbåter fra England som ikke var kommet seg ut i tide før isen frøs dem inne. De sprekeste skøyteløperne tok seg en tur på den speilblanke fjorden forbi alle konene som solgte kaffe og appelsiner, forbi alle pikene, og helt ut til Drøbak. Men det var også spreke skøyteløpere på banen, og de ble behørig beundret for sine piruetter og skreddersprang. Det var særlig odølingene som gjorde seg bemerket på isen, det ble sagt at de hadde laget seg skøyter av utslitte ljåer. Men vår bestefar, selv om han var odøling god nok, hadde bare sans for å arbeide seg frem her i livet. Han hadde tatt seg jobb med å kjøre bort snøen på banen, men han tok seg tid til å hjelpe en fallende pige på benene, igjen og igjen. Slik ble han kjent med vår bestemor, høyaktige jomfru Josephine Cathrine Bentzen, født 5. september 1840 i Fredrikshald.
Det viste seg snart at bestefars valg av livsledsagerske var meget heldig. I perioden som fulgte ble stall og vognremisser i bakgården mot Strandgaten ominnredet til værelser for "korte og lange reisende". Der kunne sjøfolk, håndverkere og soldater fra festningen ta inn, circusartister bodde også der. Bestemor foretok innkjøp av matvarer til bevertning i "Den grønne Jæger". Fisk kjøpte hun hos de ferme konene som gikk rundt og solgte fisk fra kurver de bar i åk over skuldrene, og fra de holstenske koggene kjøpte hun smør, ost, egg og pølse. Det var altså et meget blandet klientell som gjestet "Den grønne Jæger"; skøyteløpere som skulle tines opp, sjøfolk, jernbanearbeidere (norske som svenske), vognmenn og arbeider på Akers Mek. osv, ja og ikke forglemme de reisende med den nye Vestbanen.
I de lykkelige år som fulgte, ble det født tre gutter og fire piker i Søgaden 14; Betzy Marie, Oscar, Karl, Amalie, Camilla, Sigurd og Dagmar. Men i januar 1880 døde vår bestefar, antagelig av tuberkulose som var meget utbredt i denne tiden. Situasjonen må jo ha vært meget vanskelig for bestemor, men sjelden har en vanskelig oppgave blitt gitt til en som bedre kunne mestre den. "Den grønne Jæger" ble utvidet slik at hun kunne ta i mot flere "korte og lange reisende". Enkemadam Hansen var et drivandes kvinnfolk, og ble etterhvert ganske velholden. Hun ble kalt "Hansa i Vika", og ble oppsøkt av folk i nød. Trengte en jakteskipper som var innfrosset kontanter, eller trengte han penger til å kjølhale båten sin, gikk han til bestemor. Skulle en fisker ute på "Gjeita" ha nye garn, gikk veien til henne. Og kom ei jente i "uløkka", hjalp bestemor med mat og klær. Hun betød altså meget for folk i nød, hun var på sett og vis forsorgen i Vika. Men midt i denne verden av fattigdom, lettsindighet og umoral, ga hun barna en streng og spissborgerlig oppdragelse. En god utdannelse ga hun dem alle.
Bestemor var en samler av sølv og krystall, og var en flittig gjest på auksjoner. Da man en gang ville ha henne inn i en eller annen sekt, skal hun ha svart; "Nei, mitt rike er av denne verden". Det var utvilsomt riktig at hun samlet seg jordisk gods, men hun hadde også respekt for religionen. Imidlertid hadde nøden, umoralen og prostitusjonen i Vika overbevist henne om at fattigdommen og sulten var roten til alt vondt, det var fattigdommen det først og fremst gjaldt å gardere seg mot. Hun hadde opplevet at de illusjonsløse pikene spottet og latterliggjorde dem som med bibelen i hånd ville misjonere blant dem. Hun fant ut at det beste hun kunne gjøre for dem når det ble riktig vanskelig, var å gi dem en materiell håndsstrekning. Hun hadde derfor en enestående posisjon i Vika. Mange fikk kredit til neste lønningsdag, men nåde den som ikke passet kontoen, da var det over og ut.
Vika gjennomgikk i hennes tid en total endring. Fra å være en avkrok, sumpig og illeluktende, gjorde den nye Sjøgaden, som riktignok fulgte den gamle strandlinjen og byggingen av den nye Vestbanen, Vika om til et meget viktig gjennomgangsstrøk. De små trebryggene som fiskerne hadde brukt ble erstattet med Honnørbryggen og store stenkaier hvor alle båtene med sand fra Svelvik, gatesten fra Iddefjorden og trematerialer Gud vet hvor fra, som trengtes, kunne losses. Kristiania ekspanderte kollossalt i slutten av 1800-tallet, og bygge- og anleggsvirksomheten var stor over alt. Nye bydeler oppstod, blant annet Grünerløkken, Frogner, Majorstuen og Sagene. Sjøen gikk helt opp til der Trygdekassen ligger nu, men ble fylt igjen til det som i dag heter Tordenskjolds plass. Nye bygninger reiste seg langs den nye Sjøgaden og på Tordenskjolds plass. Bygningene langs den nye Sjøgaden lukket så og si det gamle Vika inne, som forble et isolert slumkvarter.
Vår bestemor bygget ikke et nytt hus med en gang. Den nye Sjøgaden ble hevet adskillige meter. Så i stedet for å gå opp noen trappetrinn til inngangsdøren som tidligere, måtte man nå gå ned tre trappetrinn. Bestemor så med glede på utviklingen, og forærte uten vederlag strandretten til Sjøgaden 14 til kommunen.
I sine siste leveår tok bestemor iniativet til foreningen "Forglemmigei" eller "Foreningen til fattige børns bekledning". Medlemmene ble vervet blant hennes venner leverandørene, slekt og venner. Restaurantens gjester ble også bidragsytere, også nødet og tvunget. Alle måtte delta, "kondisjonerte som prostituerte", som hun sa. På møter i hjemmene laget man barneklær av sammentiggede stoffer. Støvler var det verre med, riktignok fikk de noen av skofabrikkant Gjester i Calmeyergaten, men mange måtte de bruke kjøpe brukt for eksempel i den gamle basarhallen mellom Storgaten og Youngstorget. Inn under jul ble så alt dette fordelt. For å få tilstrekkelig mange penger i kassen, ble det årlig avholdt juletrefester, som den gang var meget populære. De ble holdt i de største festivitetslokaler, for eksempel i den gamle Krigsskole, det gamle Rådhus med flere. Inngangsbilletter ble distribuert av medlemmene, og ble foreningen kjent for å ha mye i posene, var tilstrømningen stor.
Vår bestemor i Sjøgaden 14, ble merkbart dårligere 1903-04. Selv om hun var sengeliggende, nedbrutt av gikt som det het, var hun helt åndsfrisk og dirigerte sin bedrift og sin familie fra sengen. Hun sørget for at det ble sendt mat fra kjøkkenet til de fattige i bakgatene, og sørget selv for å betale sine leverandører. Som "Sneugla" hos Olav Duun lå hun og banket med stokken sin, men i motsetning til "Sneugla" var bestemor elskelig og snill. Vi barnebarna gikk gjerne og besøkte henne. Hun døde 23. mars 1904, og ble begravet på Vår Frelsers Gravlund.
(Desember 2011)
Bildene viser fra toppen det første huset i Sjøgaten 14 fra ca 1890, og deretter et Xyliografi av AL. Søborg fra 1867 av Skøytebanen ved Akershus Festning, hvor Anna Sofias svigerforeldre møttes og ble forelsket. Det neste er et oversiktsbilde fra Piperviken fra ca 1877, hvor Sjøgaten 14 er det lave huset nummer tre fra høyre. Deretter et interiørbilde fra 1890-årene med tippoldemor enkemadam Josephine Hansen og barnebarnet Gunnar. Til slutt er det et oversiktsbilde av Piperviken fra ca 1990, hvor det nye Sjøgaten 14 er andre fra høyre.
Sjøgaten på lokalhistoriewiki. Les mer
Strandgaten på lokalhistoriewiki. Les mer
(Geir Winnæss - Februar 2012)
Anna Sofias søsken »
Anna Sofia Nilsdotter-Gramén ble født i Smärsbol i By i Värmland 15. juni 1867 som ett av feltjegeren Nils August Carlsson og Josephina Maria Fredrika Kock sine åtte barn. Hennes sju søsken var:
Beata Maria Eleonora Nilsson ble født i september 1854.
Christina Elisabeth Nilsdotter ble født 25. desember 1856. Hun flyttet i 1880 til Norge.
Jenny Lovisa Nilsdotter ble født 18. oktober 1886. Hun og hennes ektefelle, byggmester og kirkeverge August Nilsson bosatte seg i Säffle.
Malermester og kjøpmann Gustav Vilhelm Nilsson ble født 25. februar 1864. Han og hans ektefelle, Anna Lisa Fransson var bosatt i Karlstad.
Maler Karl Johan Nilsson-Gramén ble født 9. mai 1871. Han bodde en tid i Norge, men var fra 1900 bosatt i Eda sammen med sin hustru Stina Andersdotter.
Syerske Selma Linnea Vilhelmina Gramén ble født 4. august 1876. Hun hadde fra 1890 et opphold hos sin søster Anna Sofia i Kristiania før hun returnerte til Säffle i 1904, for senere å utvandre til Amerika i 1906.
Skomaker Georg Fridolf Nilsson-Gramén ble født 23. juni 1880. På 1890-talet flyttet han til Norge, men bodde i 1921 i Växjö sammen med sin hustru Selma.
Kilde: Claes Åkerblom.
(Geir Winnæss - Mars 2012)
|
