Det har vært skrevet mye om Peter Wessel Tordenskiolds bragder under Den store nordiske krigen. Kun et fåtall nordmenn kjenner til andre som deltok enn Tordenskjold, svenskekongen Karl XII som falt eller ble myrdet i løpegraven ved Fredriksten festning og kommandør Iver Huitfeldt, sjefen på linjeskipet Dannebroge som reddet den dansk-norske flåten fra undergang i Slaget i Køge bukt. Enkelte kan også ha hørt om tsar Peter den store som gjorde Russland til en stormakt, generalløytnant Carl Gustaf Armfeldt som ledet karolinerhærens tilbaketog og dødsmarsj over Tydalsfjellene og oberst Heinrich Danckwardt, den svenske kommandanten på Carlsten festning i Marstrand som ble rundlurt av Tordenskiold og «Tordenskiolds soldater». Det var imidlertid ikke Tordenskiold eller Huitfeldt som var den mest fremstående nordmannen i perioden. Det var tsarens admiral, Cornelius Cruys, skreddersønnen Nils Olsen fra Stavanger. Cornelius Cruys bygde opp både den russiske Svartehavs- og Østersjøflåten, St. Petersburg, kystfestningene i Arkhangelsk og på Retusaari (Kotlin/Kronborg), etablerte det russiske admiralitet i St. Petersburg, forsvarte byen mot svenskenes angrep og førte kommando over russiske sjø- og landstyrker. I tillegg var han tsarens venn, mentor, militære overordnede og forlover.

Dannebroge i brann under Slaget i Køge bukt. Maleri av Christian Mølsted. (wikipedia.dk)

Men også noen av Anna Sofias forfedre spilte viktige roller i krigen. I løpet av denne møtte fire av dem Tordenskjold, Huitfeldt og Cruys i strid. To av dem var sågar i kamp med alle tre. Den store nordiske krigen er ikke den eneste hennes forfedre og deres slektninger har kjempet i. De har deltatt i en rekke nordiske og europeiske kriger og slag. Mange av hennes forfedre har utvist og blitt utsatt for en brutalitet som i dag er ukjent i vår del av verden. Noen av dem har også vært læremestre i denne. Anna Sofias forfader feltmarskalk Jakob De la Gardie lærte blant annet opp krigerkongen Gustaf II Adolf i krigskunsten. Hvor imponert kongen var, er usikkert, for han sparket noen år senere De la Gardie som han karakteriserte som ”uti sina consiliis något trög och sen, så ock mycket blöt uti sitt kommando” oppover fra feltmarskalk til riksmarsk (forsvarssjef). Feltmarskalken oppnådde imidlertid det andre ikke klarte, å erobre Moskva.

Den store nordiske krigen var en revansjekrig som ble utkjempet i tidsrommet 1700 til 1721 mellom Danmark-Norge, Sachsen-Polen, Russland, Preussen og Hannover på den ene siden og Sverige og Holstein-Gottorp på den andre. Krigen avsluttet en epoke i svensk historie som kalles Stormaktstiden. Den var sammen med Den spanske arvefølgekrigen de to store krigene på det europeiske kontinentet på begynnelsen av 1700-tallet. Et angrepsforbund mellom tsar Peter den store, kong August den sterke og kong Frederik 4. rettet mot Sverige under kong Karl XII fremkalte krigen. Det førte til et mislykket saksisk angrep på Riga og en påfølgende dansk invasjon av Holstein-Gottorp.

Den 17 år gamle Karl XII slo imidlertid hardt tilbake. En svensk armé ble ført frem fra sør, og truet den dansk-norske hæren. Det kom imidlertid aldri til et avgjørende slag. De to styrkene gravde seg ned. Det førte til at hæren ble bundet opp i Slesvig-Holstein. Kong Wilhelm 3. av Oranien som ventet et oppgjør om den spanske tronen, støttet Holstein-Gottorp, men ønsket også stabilitet i Nord-Europa. Samtidig som Ulrik Christian Gyldenløve seilte den dansk-norske fellesflåten mot Karlskrona for å nedkjempe den svenske, ble en hollandsk-britisk eskadre sendt til Øresund for å støtte svenskene. Det tvang fellesflåten til å returnere til basen i København. En kombinert svensk, britisk og hollandsk flåtestyrke forrykket det danske sjøherredømmet, etablerte sjøkontroll i Øresund og nektet fellesflåten å gå ut. Flåtestyrken bombarderte også København, men uten at dette hadde annet enn en psykologisk effekt.  

Kart over Landgangen i Humlebæk 25. juli 1700. (Sveriges krig 9.150 Krigsarkivet)

Den 25. juli 1700 gjennomførte svenskene en amfibieoperasjon i Øresund, og svenskekongen steg i land ved Humlebæk. Overgangen var kombinert fellesoperativ kampanje, hvor flåten opprettet sjøkontroll, gav artilleristøtte til landgangsoperasjonen og bistod karolinerhærens overføring. Svenskenes mål var å knuse fellesflåten og etablere sjøherredømme i Østersjøen og Skagerrak. Det var imidlertid ikke i Wilhelm 3. av Oraniens interesse. Etter først å ha truet København, ble det inngått fred med Fredrik 4, men uten at den dansk-norske fellesflåten var ødelagt. Hæren forble også intakt. Noen norske avdelinger ble leiet ut, og deltok blant annet med bravur i Den spanske arvefølgekrigen under ledelse av kapteingeneral John Churchill, hertug av Marlborough, seierherren fra Blenheim 13. august 1704 og Storbritannias største militære geni gjennom tidene. Danmark-Norge var deretter utenfor krigen til den danske krigserklæringen 28. oktober 1709. Det vil si til etter at feltmarskalk Carl Gustav Rehnskiöld hadde tapt for russerne i Slaget ved Poltava 8. juli 1709.

Krigen fortsatte i øst høsten 1700. Generalguvernøren i Livland, feltmarskalk Erik Dahlbergh stod på en utmerket måte mot det saksiske angrepet på Riga. Det gav Karl XII tid til oppgjøret med danskene før kongen kunne krysse Østersjøen og komme til unnsetning. Tsaren var på dette tidspunktet opptatt med få på plass en fredsavtale med det Osmanske riket, og russernes rolle i krigen var derfor uklar. Den 6. oktober 1700 satt flåten Karl XII og karolinerhæren i land i Pernau i Livland. Den 30. november 1700 ble russerne og tsar Peter slått ved Narva, og etter vinterkvarteret startet felttoget i Baltikum. Dette ble opptakten til en i overveiende grad fremgangsrik militær kampanje som kulminerte ved Poltava ni år senere.

Seieren ved Narva. Maleri av Gustaf Cederström 1910. (wikipedia.se)

Karl XII tvang etter et glimrende felttog den polske kongen til kapitulasjon og abdikasjon i 1706. I mellomtiden hadde russerne gjenerobret områdene i øst, og tsar Peter grunnlagt St. Petersburg i 1703. Svenskene rykket igjen inn i Russland, men etter det knusende nederlaget ved Poltava flyktet Karl XII til det Osmanske riket. I 1710 slo svenskene tilbake et dansk angrep på Skåne. Feltmarskalk Magnus Stenbock gjennomførte et felttog i Nord-Tyskland, men måtte kapitulere i Tønning i 1713. I 1715 returnerte Karl XII til Sverige. Til erstatning for de tapte østersjøprovinsene prøvde han gjennom to felttog å erobre Norge, men mislyktes, og ble til slutt drept ved Fredriksten festning. Deretter kollapset den svenske krigsmakten som ble presset av russerne i øst og danskene i vest.

Det svenske riksrådet aksepterte imidlertid ikke fredsvilkårene, og krigen fortsatte etter kongens død. I 1721 var den til tider eksistensielle krigen imidlertid over, og ved freden i Nystad var østersjøveldet til stormakten Sverige tapt. Sjøherredømmet over det svenske innhavet med sjøforbindelser som muliggjorde kontroll og handel med provinsene var borte. Østersjøprovinsene og Viborg len var tapt til Russland, Pommern til Preussen, Bremen og Verden til Hannover og tollfriheten i Øresund til Danmark. Danmark-Norge sin strategiske posisjon forble uendret, mens Russland hadde blitt den nye stormakten ved Østersjøen.

Karl XIIs likferd. Maleri av Gustaf Cederström. (wikipedia.se)

En av Anna Sofias forfedre som møtte både Tordenskiold, Huitfeldt og Cruys i kamp, var hennes 3x tippoldefar, den 27-årige prestesønnen Tomas Rajalin, senere holmmajor i Karlskrona og viseadmiral Tomas von Rajalin. Han var styrmannslærling i den svenske flåten under landgangen på Sjælland i 1700, og deltok med stor sannsynlighet også i overføringen av karolinerhæren til Livland samme år. Rajalin tjenestegjorde på linjeskip. Han deltok på toktene til Ladoga og Nyen (St. Petersburg) fra 1703 til 1708 og som stabsoffiser på generaladmiral Hans Wachtmeisters flaggskip Göta Lejon i 1710. Han førte i løpet av krigen kommando på både linjeskip og eskadrer, og ble berømt da han i 1717 som sjef på linjeskipet Verden alene stod mot og drev tilbake et angrep fra tre fiendtlige linjeskip og to fregatter. Kommandør Rajalin ledet i 1719 et mislykket tokt til Danzig. Samme år førte han kommando på en eskadre bestående av to linjeskip og tre fregatter som utgrupperte ved Ølands nordre odde, og bidro til å tvinge generaladmiral Fjodor Apraksin til å avbryte de russiske herjingene på den svenske østkysten. Viseadmiral Tomas von Rajalin døde om bord på sitt flaggskip Drottning Ulrika Eleonora i Finskebukta under Den russisk-svenske krigen i 1741.

Tomas Rajalin møtte Tordenskiold i kamp under Slaget ved Rügen 28. juli 1715. Kaptein Tordenskiold var da skipssjef på fregatten Hvite Ørn som var posisjonert til lovart for den dansk-norske linjen. Han hadde linjeskipet Island mellom seg og Rajalin som var skipssjef på linjeskipet Verden. Admiral Peter Raben førte kommandoen på den dansk-norske styrken og admiral Erik C. Sparre på den svenske. Taktisk endte slaget uavgjort, men ble en strategisk seier for danskene da flåten kunne etablere sjønektelse, sikre blokaden av Stralsund hvor Karl XII befant seg, kutte de svenske forsyningslinjene, sikre fremføring av transportflåten og opprettelse av danske forsyningslinjer til Pommern og en påfølgende overtakelse av Rügen. Mot slutten av 1715 patruljerte Tordenskiold farvannet utenfor Rügen for om mulig å fange Karl XII om han skulle forsøke å ta seg over til Sverige. Den 7. desember ble Tordenskiold og Hvide Ørn fordrevet av kaptein Rajalin på linjeskipet Verden støttet av fregatten Sorte Örn.

Anna Sofias forfader tjenestegjorde som overløytnant i Køge bukt, da Huitfeldt reddet fellesflåten fra tilintetgjørelse. Rajalin deltok som overstyrmann og underløytnant under Nyeneskadrens blokade av russerne i Finskebukta. Da admiral Cornelius Anckarstierna og generalløytnant Georg Johann Maidel angrep den befestede øya Retusaari i 1705 hvor Cruys ledet forsvaret, deltok Tomas Rajalin i kampene. I forbindelse med eskadrens returtransport av generalmajor Georg Lybeckers finske armé fra Livland til Viborg etter Slaget ved Neva i 1708, tjenestegjorde han på flaggskipet til Anckarstierna. Lybeckers miserable operasjon bidro dessverre ikke til å lette trykket på den svenske hovedhæren, og utfallet kan i stedet ha medvirket til at svenskene tapte ved Poltava i 1709. Etter en dansk-norsk gjeninntreden i krigen var blokaden i Finskebukta ikke lengre effektiv. 

(Illustrerad svensk sjökrigshistoria, sista delen av Gunnar Unger (1923))

Etter krigen arbeidet Rajalin for å øke kompetansen i den svenske flåten, og utarbeidet skrifter om navigasjon, styrmannskunst, skipsbygging og takkeldetaljen. Det var Tomas von Rajalin som i 1741 skrev flåtens sjøreglement. Som det fremgår av minneplaten i det Raylinska gravkapellet i Nättraby kyrka var han en modig, dyktig og kunnskapsrik offiser.

Thomas von Raialin, vice amiral, född 1673, död 1741 på den örlogsflotta han förde, grundelig kunskap, widsträckt erfarenhet, oförfäradt mod, redligt nit, nyttiga tienster förvärvade honom öfverhetens nåd, medborgares förtroende, fäderneslandet bevarar hans dygd uti tacksamt minne.

En av Anna Sofias forfedre som møtte Cruys i kamp, var hennes 3x tippoldefar, offiser- og godseiersønnen oberst Adolf Fredrik II von Krusenstierna. Han var sjef for Viborgs lens infanteriregiment, og stupte i Slaget ved Pälkäne i Finland 17. oktober 1713. I krigens tidlige år, før han ble hæroffiser, var von Krusenstierna løytnant i flåten. Han tjenestegjorde i 1700 på linjeskipet Wrede, og deltok i Øresund og overføringen av karolinerhæren til Livland. I 1706 ble Adolf Fredrik utnevnt til oberstløytnant og sjef for oppsettingsbataljonen i Åbo lens infanteriregiment. Han deltok i Slaget ved Neva og Lybeckers angrep mot St. Petersburg. Oberstløytnant Adolf Fredrik II von Krusenstierna ble såret da han som første bataljonssjef krysset Neva og angrep fienden 30. august 1708. En annen av bataljonene inngikk i general Adam Ludwig Lewenhaupt sitt russiske felttog i 1708. Restene av denne ble tatt til fange etter Slaget ved Poltava. En tredje av bataljonene var garnisonsavdeling i Riga, og gikk i russisk krigsfangenskap i 1710. Adolf Fredrik II von Krusenstierna ble da utnevnt til oberst og sjef for regimentet som gikk inn i den finske armeen. Samme år ble han utnevnt til sjef for Viborgs lens infanteriregiment. Broren, kaptein Ewert Philip von Krusenstierna ble tatt til fange i Slaget ved Erastfer 9. januar 1702. Han var russisk krigsfange til 1722, og fikk avskjed i nåde med oberstløytnants grad.

Skisse av Slaget ved Pälkäne 6. oktober 1713. (wikipedia.de).

Slaget ved Pälkäne er interessant i den forstand at den finske hæren under ledelse av Armfeldt hadde gått i stilling på et trangt eid mellom to store sjøer. I 1713 hadde tsaren avsatt Cruys, og sendt ham i eksil. Cruys ble imidlertid rehabilitert, og returnerte til St. Petersburg. Russerne under Apraksin innledet et frontalangrep over den mellomliggende elven for å binde finnene i forsvarsstilling, og foretok deretter en flankerende amfibieoperasjon for å slå finnene i ryggen. Finnene klarte imidlertid å blokkere flankeangrepet. Etter pågående russisk press, startet den finske fronten å rakne, og finnene måtte forlate linjen og falle tilbake. Mye av skylden for tapet er lagt på kavaleriet som ikke iverksatte et planlagt motangrep i tide. Dette resulterte i at russiske enheter støttet av artilleri tok seg over elven og fikk det finske forsvaret til å falle sammen.

En annen av Anna Sofias forfedre som møtte både Tordenskiold, Huitfeldt og Cruys i kamp, var hennes 3x tippoldefar, offisersønnen og den senere admiralen, kommandant i Karlskrona og admiralsrådet Gustaf Wilhelm von Gertten. Gustaf startet sin sjømilitære karriere i 1693, 14 år gammel. Året etter gikk han i to år i hollandsk tjeneste under Den pfalziske arvefølgekrigen. Erfaringene fra denne omfattet blant annet å bli tatt til fange av franske kaprere i kanalen og tokt gjennom Gibraltar til Nord-Afrika og Catalonia. Tilbake i Sverige deltok han i konvoiene til England og Portugal i 1699 og sjøoperasjonene og landgangen på Sjælland i 1700. Gustaf Wilhelm von Gertten avanserte fra underløytnant til skipskaptein samme år. I løpet av krigen førte han kommando på en brigg, tre fregatter og fem linjeskip. Gustafs far hadde vært oberst og sjef for Viborg infanteriregiment. Da Gustaf var ni år gammel druknet foreldrene på en sjøreise mellom Narva og Reval (Tallin). Hans oldemor fra Riga, Catharina Möller, født Stopia var verdens første kvinnelige diplomat og ambassadør.

Slaget ved Femern 24. april 1715. (Östergötlands museum. Fotograf Urban Windahl)

Gustaf Wilhelm von Gertten deltok på toktene til Ladoga og Nyen fra 1703 til 1708. Under angrepet på Retusaari i 1705 var han skipssjef på fregatten Snarensven og operasjonene i 1708 på linjeskipet Reval. I Slaget i Køge bukt var han skipssjef på linjeskipet Pommern. For alt vi vet, kan det ha vært han som skjøt Huitfeldts Dannebroge i brann. Hadde fellesflåten gått tapt i Køge bukt, ville det ha endret den sjømilitære maktbalansen og krigens forløp. Da generaladmiral Hans Wachtmeister ledet et tokt til Pommern i 1711, var Gustaf Wilhelm von Gertten sjef på linjeskipet Pommern. I Slaget ved Femern 24. april 1715, da kaptein Peter Wessel på fregatten Løvendals Gallei overtalte den svenske eskadresjefen, schoutbynacht Carl Hans Wachtmeister, generaladmiralens sønn til ikke å ødelegge sine skip, var han skipssjef på linjeskipet Nordstjärnan. Det medførte at Gustaf måtte overgi sitt grunnsatte skip til fienden. Han satt fem år i dansk krigsfangenskap. Gustaf Wilhelm von Gertten som forøvrig frabad seg å bli riksråd, var gift med Anna Maria von Otter, datteren til overkommissær i admiralitetet og krigsråd Salomon von Otter. Salomon von Otter gjorde en utmerket jobb som ansvarlig for den svenske flåtens finanser i tidsrommet 1694 til 1712, ble krigsråd i 1712 og landshøvding i Blekinge i 1719. To av Gustafs brødre døde i krigen. Oberstløytnant Arendt Johan von Gertten ble drept i Slaget ved Poltava. Generaladjutant, oberst Carl Mauritz von Gertten frøs i hjel under Armfeldts tilbaketrekning over Tydalsfjellene i 1718.

Ved Gustaf Wilhelm von Gerttens død i 1754, ble det i samsvar med
tiden utgitt et gravskrift. (Marinmuseum)

En av Anna Sofias forfedre som møtte Tordenskiold i kamp, var hennes 3x tippoldefar, offiserssønnen obersten Gustaf Gadde. Gustaf var dattersønn av major Peter Holländer Ridder som var guvernør i Nya Sverige fra 1640 til 1643. Ridder etablerte den første evangelisk-lutherske kirken i det som senere skulle bli USA.  I 1716 ble Gadde utnevnt til kommandant på Nya Älvsborg, festningen som beskyttet innløpet til Göteborg. Anna Sofias forfader startet sin militære karriere som 14-åring ved Livgarden. Han omtales i Peter Englunds bok; Poltava. Berättelsen om en armés undergång. 

Det svenska infanteriets slagorden bestod, från höger flygel räknat och i den ordning de passerat kärret, av följande förband. Längst ut på kanten stod Livgardets 1:a bataljon, under befäl av kapten Gustaf Gadde. Gadde var 29 år gammal och född i Vekelax socken i Viborg län, modig och våghalsig, på gränsen til dumdristig, begåvad ett snällt, godmodigt utseende med tätt sittande mörka ögon. 

Tordenskjolds angrepsstyrke beskyter Nya Elfsborg 4. mai 1717. Maleri av Jacob Hägg. (wikipedia.se).

I den svenske adelens ættetavler beskrives han som en tapper og uredd kriger som utmerket seg ved Narva i 1700, Kliszów i 1702, Holowszyn i 1708 og Poltava i 1709. I Englunds bok omtales dette nærmere. I Slaget ved Narva skal han ha deltatt i det første angrepet, og sammen med sine menn erobret han mange av fiendens faner. Under striden ble han omringet og angrepet av så mange motstandere at man trodde han var falt, men såret slo han seg fri og kjempet seg tappert tilbake til den svenske linjen. Ved Kliszów viste Gustaf Gadde samme mot og tapperhet, og fikk en rekke sårskader. Han ble liggende tilsynelatende død igjen på slagmarken, og ble funnet bløende og naken sammen med de døde på kvelden. Likrøvere hadde stjålet klær og våpen, men med skader i brystet, armen og beinet overlevde han. To kuler forble i kroppen for alltid som suvenirer fra slaget. Ved Poltava førte han kommando over en høykompetent bataljon på anslagsvis 450 mann. Det fortelles hvordan avdelingen under «den stridsglade kapten Gaddes» ledelse brøt inn i de russiske stillingene, tok fire faner og seks kanoner, herunder snudde de erobrede kanonene og avfyrte skudd etter de flyktende russerne, en av de største enkeltseiere i slaget. Livgardens 1. bataljon kjempet også i slagets avsluttende angrep en ærerik, modig og isolert sett vellykket strid, og drev sine motstandere tilbake. Da kavaleriangrepet ikke ble iverksatt i riktig tid og utnyttet infanteriets fremgang, klarte ikke den svenske hæren på 18 bataljoner å stå imot den russiske med sine 42. Karolinerhæren kollapset først på den venstre flanken hvor bataljonene til tross for ordre om å stå falt bakover. Det oppstod en vridning og åpning i den svenske stridslinjen mellom sentrum og flankene. Det førte til at 1. gardebataljon ble omringet. Ledet av bataljonssjef Gustaf Gadde som var såret i høyre arm, venstre hånd og det ene låret, hogg bataljonen seg tilbake gjennom de russiske linjene med fanene de hadde erobret. Sammen med Livgardens grenaderbataljonen, hvor bataljonssjefen hadde falt, marsjerte de mot Budisjtjenskijskogen med så mange av sine sårede som mulig. Gardekaptein Gadde overlevde nederlaget ved Poltava, ble tatt til fange, men senere utvekslet. Han unngikk trolig å måtte paradere i tsarens Memento mori-liknende triumftog i Moskvas gater. Det ble skjebnen til Anna Sofias formoder Maria Cederhielm sin bror, embetsmannen og feltkansellisten Josias Cederhielm som deretter satt i russisk krigsfangenskap til 1722.

Tordenskjold ved Göteborg. (Marinemuseet, Horten).

Natten til 4. mai 1717 angrep kommandør Tordenskiold Nya Älvsborg. Men kommandant Gustaf Gadde og festningen var forberedt, og Tordenskiold måtte trekke seg tilbake med store tap. Det var en av årsakene til at han i 1 ½ år ble fratatt kommandoen over Nordsjøeskadren. Da schoutbynacht Tordenskiold angrep festningen på nytt i 1. august 1719 var Gadde på et helseopphold i Medevi brunn. Stedfortredende kommandant, daværende oberstløytnant, og senere oberst Johan Abraham Lillie stod imot angrepet. Han fikk artilleri- og flankestøtte fra daværende kaptein, senere feltmarskalk Georg Bogislaus Staël von Holstein. Det var forøvrig fetteren til oberst Jacob Axel Staël von Holstein som et år senere drepte Tordenskiold i en fekteduell. Men Tordenskiold gav seg ikke så lett. Den 8. oktober 1719 i nattens mulm og mørke, snek enheter og litt senere også viseadmiralen selv seg forbi festningen og inn til Nya Varvet. Der ble fem fartøyer stukket i brann, og en fregatt og en galei erobret. Min forfader har blitt kritisert fordi han hadde trukket tilbake to vaktfartøy som Lillie hadde utplassert for å hindre infiltrasjon. For sent spilte festningens batterier opp. Da viseadmiral Tordenskiold ble anropt av et vaktfartøy med «Wer da?» svarte han: «Tordenskiold - Hils kommandanten fra meg at jeg er her for å lære ham å holde seg våken.» Oberst Gustaf Gadde var i løpet av sin karriere bataljonssjef i Livgarden, kommandant på Nya Älvsborg, sjef for Skaraborgs og senere for Närke og Värmlands regiment. Det har blitt påstått at oberst Gustaf Gadde ble fratatt sin kommando og lønn i seks måneder etter Tordenskiolds siste angrep.

Överste Gustaf Gustafsson Gadde (Göteborgs stadsmuseum)

En av Anna Sofias forfedre som var i kamp med Cruys, var hennes 3x tippoldefar, offiserssønnen og kaptein i orlogsflåten Johan Uggla. Faren var sjøhelten, admiral Claas Uggla som falt på sitt flaggskip, regalskipet Svärdet i kamp med en dansk-hollandsk flåte i Slaget ved Ølands søndre odde 1. juni 1676. En oldefar på morssiden var oberst og landshøvding i Värmland Olof Stake. Stake var den første som møtte den moderne norske hæren under ledelse av stattholder Hannibal Sehested i strid. Det skjedde i Slaget på Bysjöns is under den såkalte Hannibalfeiden i 1644. Johan Uggla var stabsoffiser hos schoutbynacht Claes Sparre på linjeskipet Wachtmeister under angrepet på Retusaari i 1705 og på linjeskipet Estland under operasjonene i Finskebukta i 1708. Da generaladmiral Hans Wachtmeister ledet et tokt til Pommern i 1711, var Uggla sjef på fregatten Falken. Kaptein Johan Uggla tok avskjed i 1712, og var frem til sin død i 1736 godseier hjemme i Värmland. 

Kart over Angrepet på Retusaari ved innløpet til St. Petersburg 1705.
(Sveriges krig 11.98 Krigsarkivet).

Sjøkrigen under Den store nordiske krigen har stor overføringsverdi til dagens maritime operasjoner. Den omfatter sjøherredømme, sjøkontroll, sjønektelse, maritim maktprojeksjon, amfibieoperasjoner, maritim ildstøtte til landoperasjoner (NGS), fellesoperasjoner, kombinerte fellesoperasjoner, aktiv tilstedeværelse (fleet in being), blokader, eskortering og beskyttelse av kommunikasjonslinjer (SLOCs), sjøslag og raid, polisiære sjøoperasjoner, operativ maritim logistikk, hydrografi, reparasjoner og vedlikehold og finansiering. Krigen viser også hvordan neglisjering av den maritime dimensjonen har strategiske konsekvenser.

Kilder: wikipedia.no, wikipedia.se, wikipedia.dk, wikipedia.de, wikipedia.en, Store norske leksikon (snl.no), pacem.no, Svenska adelns ättartavlor (1858-1864), adelsvapen.com, Bengt Nilsons hemsida, bruzelius.info, landstyrelsen.se, marinmuseum.se, Svenskt biografiskt handlelexicon (1906), Svenskt biografiskt lexicon, Tsarens admiral - Cornelius Cruys av Torgrim Titlestad (2011), Tordenskjold - En biografi om eventyreren og sjøhelten av Dan H. Andersen (2006), Poltava. Berättelsen om en armés undergång av Peter Englund, Sjöslag och rysshärjninger av Lars Ericson Wolke (2011), Iver Huitfeldt og slaget i Køge bugt 1710 av Tor Jørgen Melien (2010), Norsk marinehistorisk atlas av Odd G. Engdal (2006), Stormakten som sjömakt av redaktør Björn Asker (2005), Göteborgs stadsmuseum og Illustrerad svensk sjökrigshistoria, sista delen av Gunnar Unger (1923).