|
Landshøvdinger og forfader 4. kvartal 2014 - friherre Salomon von Otter »
Innledning
Landshövdingen er statens representant i svenske län. En tilsvarende funksjon benevnes fylkesmann i Norge og statsamtmand i Danmark. I Finland ble länene og embetet avskaffet i 2009. Det eksisterer imidlertid fremdeles på Åland på grunn av øygruppens selvstyre. Axel Oxenstierna reformerte statsforvaltningen i Sverige, herunder nåværende Finland i 1634. Länstyrene ble etablert og en landshøvding ble tilsatt i hvert län som «Kunglig Majestäts befallningshavande» i «Hövdingadömet». Disse benevnelsene bortfalt i 1918. Länstyrets hovedoppgaver var å være fylkets høyeste politimyndighet, påse at lov og rettferdighet ble utøvet ved domstolene, stå imot uro og opprør, gjøre det beste for länets innbyggere og kontrollere at fogden utøvde sin skatteinnkreving på rett måte. Sveriges landshøvdinger er bosatt i länsresidensen som er lokalisert i residensstaden. Funksjonen er statens fremste stedfortreder i länet, og velges av regeringen. Overstattholderen i Stockholm var frem til 1967 den fremste av kongens befalningsmenn. Embetet hadde tilsvarende funksjoner som en landshøvding, og i tillegg noen som var spesielle for hovedstaden.
Salomon von Otter (riksarkivet.se)
Oldemor Anna Sofias 4x tippoldefar, friherre Salomon von Otter ble født i Örebro 11. oktober 1647, og døde i Karlskrona 23. november 1732. Han giftet seg 3. september 1682 med Barbara Schaeij, datteren til rådmannen i Arboga, Peter Schaeij og Margaretha Heijdrath. Salomon von Otter var svensk embetsmann, krigsråd, riksdagsmann og landshøvding i Blekinge. Han er kjent som svensk militærvesens store tallknuser, og ryddet opp i flåtens økonomi ved inngangen til Den store nordiske krigen. Han gjorde seg bemerket som en dyktig saksbehandler og feltkommisær i tidsrommet 1669 til 1680, og ble utnevnt til overkommisær ved Admiralitetet i 1693. I 1712 ble han krigsråd, i perioden 1713 til 1714 fungerte han som landshøvding, og i perioden 1719 til 1729 innehadde han embetet som landshøvding i Blekinge fast. Salomon von Otter ble adlet i 1691 og opphøyet til friherre (baron) i 1719. Han la frem en plan for et eget kammerverk i Admiralitetet, og ordnet opp i flåtens tidligere katastrofale økonomi slik at Admiralitetet ved hans fratreden både var likvid og hadde ytterligere 300.000,- daler silvermynt i kassen.
Uniform for landshøvding fra begynnelsen av 1900-tallet (seniorbloggen.se)
Svensk Vestindia bestod av Guadeloupe og Saint-Barthélemy. Den svenske kolonien Guadeloupe ble grunnlagt i 1813, og lå på de Små Antillene. Kolonien ble overført til Sverige i 1813, og var i svensk eie kun til 1814. Besittelsen var imidlertid kun av formell karakter, og ingen svensker oppholdt seg på øya under den 15 måneder langa svenske perioden. Saint-Barthélemy er en fransk øy i Karibien. Den er en del av øygruppen Små Antillene, og var i perioden 1784 til 1878 en svensk koloni. Deretter ble den solgt tilbake til Frankrike. Den svenske arven består av navnet på steder og gater samt øyas våpenskjold som har de tre kronene. Fra 1963 har Saint-Barthélemy sammen med den franske delen av naboøya Saint Martin utgjort etarrondissementi departementet Guadeloupe. Fra 2007 er Saint Barthélemy, "Collectivité de Saint-Barthélemy", et fristående utomeuropeiskt forvaltningsområde(Collectivité d’outre-mer) og har i den egenskapen et visst selvstyre. Hovedbyen er Gustavia, oppkalt etter Gustav III. Anna Sofias slektning, friherre Salomon von Rajalin, Johan von Rajalins sønn var den første svenske guvernøren på Saint-Barthélemy i tidsrommet 1785 til 1787.
Uniform for landshøvding fra begynnelsen av 1900-tallet (seniorbloggen.se)
Nya Sverige var en svensk koloni på 1600-tallet i Nord-Amerika som lå i de nåværende amerikanske delstatene Delaware, Pennsylvania og New Jersey. Kolonien eksisterte i 17 år fra 1638 til 1655. Den utgjør en dramatisk episode i Sveriges historie i liten skala (kolonien hadde aldri mer enn ca. 200 innbyggere). Den tredje guvernøren var oldemors forfader Peter Hollander Ridder som innehadde funksjonen i tidsrommet 1640 til 1643.
Nya Sverige (runeberg.org)
Cabo Corso, i den senere tid benevnt Svenska Guldkusten, var en svensk handelskoloni som ble kjøpt i år 1650. Kolonin lå ved den vestafrikanska sydkysten i nåvarande Ghana, hovedsaklig i og omkring dagens Cape Coast. Cabo Corso ble kjøpt i 1650 av det Svenska Afrikanska Kompaniet, og var i svensk eie under elleve år mellom 1650 og 658 og 1660 og 1663. Etter 1663 ble besittelsen først tatt over av Nederlendene og dertter av Storbritannia. Oldemors slektning, Johan Filip von Krusenstierna, var i årene 1656 til 1658 den andre guvernøren over den svenske handelskolonien Svenska Guldkusten.
Sverige forsøkte i 1733 å få et fotfeste i India, så det Svenska Ostindiska Companiet reiste til byen Porto Novo som i dag heter Parangipettai. De startet med å bygge opp en fabrikk, men ble overfalt av franskmenn og briter som ødela fabrikken.
Flere av Anna Sofias forfedre har vært stattholdere og generalguvernører for de svenske besittelsene. Disse omfatter Kexholms län, Preussen, Svensk Pommern, Wismar, Bremen-Verden og Østersjøprovinsene. Østersjøprovinsene eller de Baltiske provinsene utgjøres av Ingermanland, Estland og svenske Livland, og ble overgitt til Russland ved freden i Nystad i 1721. Det vil si etter at Sverige hadde tapt den store nordiske krigen.
Matrisen over forfedre er ikke uttømmende, og vil bli oppdatert over tid. Det er videre uklart hvorvidt for eksempel noen av jarlene har hatt eget jarledømme eller vært kongens høyre hånd og rikets høyeste tjenestemann, eventuelt begge deler.
Kilder: wikipedia.se, wikipedia.no, adelsvapen.com, svensk biografisk leksikon og norsk biografisk leksikon.
(Geir Winnæss – November 2014)
Säfflebron - Bron, kanalen och samhället vid 1800-talets början »
Bakgrund
Den 2 april 1828 gifte sig Eleonora Wilhelmina von Krusenstierna (1809-16-10 – 1866-04-02) med Emanuel Christian Kock (1795-04-06 – 1831-04-05). De var skrivna på Säfflebron åren 1830-31. Eleonora Wilhelmina var född på Säffle herrgård som näst äldsta dotter till Fredrik Wilhelm Grameen von Krusenstierna och hans hustru Eleonora Christina, f. von Rajalin.
Säfflebron
Med Säfflebron menas det område på västra stranden av Byälven där den urgamla landsvägen från Göteborg mot Karlstad passerar på en bro över forsarna och korsar den stora vattenvägen upp mot Arvika. Detta var en naturlig knutpunkt för resande och viss handel, men det finns mycket få uppgifter om hur det såg ut vid Säfflebron före 1860. Säffle som samhälle hade ännu inte uppstått, men runt brofästet måste det ha funnits en mindre klunga hus, en förtätad landsbygd. För att få fram mer fakta om detta krävs källforskning i arkiven.
Seffle kanalbolags vackra aktiebrev från 1826 och 1859 visar bron över Byälven, kanalen med omgivning och Olof Trätäljas hög. Man ser få egentliga bostadshus på västra sidan av älven utöver det sk stenmagasinet, som ursprungligen byggdes som kvarn år 1821. Detta hus finns ännu kvar och bör vara ett av Säffles äldsta.
När kanalen och slussen byggdes 1835-36 användes stenmagasinet som bostad för en del av arbetarna. Arbetet utfördes huvudsakligen av soldater och deras antal ökades successivt till 3-400 man. Detta blev helt klart omvälvande för Säffle som ju var en mycket obetydlig plats. Som jämförelse kan nämnas att när Säffle blev köping 1882, femtio år senare, uppgick folkmängden fortfarande bara till 453 personer. Flera hundra arbetare i tillfälliga bostäder måste ha inneburit många olika problem, både praktiska och sociala. Det fanns en krog vid Säfflebron där det kunde gå livligt till och ytterligare en låg uppe i backen på östra sidan om bron i den sk Hyttan.
År 1843 byggdes den sk Kanalvillan som bostad och kontor för kanaldirektören, men då hade våra anfäder lämnat området vid Säfflebron. Även Kanalvillan finns kvar att se än idag.
Säffle kanal
När järnbruken började utvecklas i dalen upp mot Glafsfjorden i början av 1800-talet ökade sjöfarten på Byälven markant. Det enda hindret på den 8 mil långa vattenvägen från Vänern till Arvika var de starka forsarna vid Säffle. Här måste man lasta om och sedan dra pråmarna med vindspel och handkraft förbi strömmen. Detta var mycket tungt och arbetskrävande. Varje båt krävde minst 40 man som arbetade på sk trälvägar längs älven.
Tanken att bygga en kanal med sluss förbi strömmen uppstod redan tidigt, men ekonomin ställde länge hinder i vägen. År 1826 bildades till sist Seffle Kanalbolag sedan änkefru Eleonora von Krusenstierna på Säffle gård förklarat sig villig att sälja marken vid Säfflebron till bolaget för 7.500 kr. Arbetet kom dock inte igång på allvar förrän1835 och den 6 maj 1837 kunde den första båten ”Amiralen” passera slussen på väg mot Arvika med last av råg och havre. Invigningen av kanalen blev påfallande enkel. I ett brev beskriver dåvarande ordföranden i kanalbolaget E. Poignant att han kommit överens med landshövdingen af Wingård om formerna. Invigningen skulle hållas om aftonen söndagen den 21 maj och serveringen skulle begränsas till ”punsch, bischoff, the och en supé på stående fot”. Skälet var att det inte fanns någon passande lokal där man kunde arrangera en större middag. Tydligen var ingen av de stora gårdarna i närheten, Säffle, Krokstad eller Sund, vid denna tid i stånd att härbärgera en stor fest. Senare samma höst, den 11 oktober 1837 inspekterades kanalen av kungen Carl XIV Johan. Hur han togs emot framgår inte av källorna.
Släkthistoria vid Säfflebron
Vid tiden för bröllopet mellan Emanuel Kock och Eleonora Wilhelmina von Krusenstierna år 1828 hade många förändringar skett inom familjen von Krusenstierna. Eleonora Wilhelminas far hade dött redan sex år tidigare och lämnat sin hustru ensam på Säffle herrgård med sex minderåriga barn. Godskompexet var mycket stort och svårt för henne att sköta på egen hand och ekonomin var vacklande. En förvaltare anställdes för att sköta gården och det blev Emanuel Kock, som alltså kom att gifta sig med en dotter i huset. Redan runt 1830 blev änkefru von Krusenstierna dock tvungen att sälja större delen av den stora gården. Hon kunde endast behålla Smärsbol, en mindre gård strax norr om Säffle där hon bosatte sig.
Den nybildade familjen Kock var skrivna på Säfflebron åtminstone från 1830, som hyresgäster till Seffle Kanalbolag som hade bildats 1826. På samma ställe bodde även Emanuel Kocks mor Margareta Elisabet ”Greta-Lisa” Kock f. Poignant. (1761-1841). Den yngre familjen kom att bo på Säfflebron fram till Emanuel Kocks död i april 1831. De hade fått en liten dotter 1828 och Eleonora väntade deras andra barn, vår blivande anmoder Josefina Maria Fredrika Kock, som föddes först några månader efter faderns död. Den nyblivna änkan Eleonora Wilhelmina flyttade snart till sin mor i Smärsbol där Josefina kom att växa upp hos sin mormor Eleonora von Krusenstierna. Greta-Lisa Kock bodde kvar på Säfflebron en tid men avled i Kila 1841, åttio år gammal.
Det var troligtvis ingen tillfällighet att det unga paret Kock hamnade på Säfflebron. Marken hörde ursprungligen till Säffle herrgård och hade bara två år före deras bröllop, år 1826, sålts till det nybildade Kanalbolaget av Eleonoras mor, änkefrun Eleonora von Krusenstierna. Dessutom satt en släkting till Emanuel Kock, kamrer Emanuel Poignant, i Kanalbolagets styrelse. Han blev sedan kanalbolagets ordförande. Kanske bodde han också på samma adress.
Årtal med släktanknytning till Säfflebron:
|
1826 |
Änkefru von Krusenstierna på Säffle herrgård säljer marken runt Säfflebron till Säffle kanalbolag för 7.500 kr. I kanalbolagets styrelse sitter bla E. Poignant |
|
1828 |
Emanuel Kock och Eleonora Wilhelmina von Krusenstierna gifter sig |
|
1830 ca |
Änkefru von Krusenstierna måste sälja Säffle herrgård och flyttar till Smärsbol |
|
1830 |
Emanuel och Eleonora Kock född von Krusenstierna är skrivna på Säfflebron |
|
1830 |
Emanuel Kocks mor Greta Lisa Kock född Poignant är skriven på Säfflebron |
|
1831 |
Emanuel Kock dör. Dottern Josefina Kock föds. Änkan Eleonora Kock flyttar snart till sin mor i Smärsbol |
Barbro Gramén
Litteratur:
Sven-Erik Dahlström, Säffle kanal - Vikingaleden, Säffle 1987
Hellgren, Jansson, Karlsson, Åkerblom, Säffle under ett sekel – från marknadsplats till industrisamhälle, Uddevalla 1999
Källor för framtida forskning:
Berg, Wilhelm, Seffle kanal och Byälfvens vattdrag, Stockholm 1912
Björkman, P, Beskrifning öfver Värmland, 1842
Hildebrand; En bok om Värmland av värmlänningar, 1917
Schyman, Ivan; Vår bygd och vårt samhälle, Säffle 1937
Schyman, Iwan; Värmlandsnäs från forntid till nutid. Del II, Säffle 1958
Ernvik, Arvid; Att resa i Värmland. Del 1. Vägarna under 1000 år, Trelleborg 1974
Jägerskiöld, Stig; Om Seffle kanalbolag (Särtryck) Ekenäs 1946
Wermlands Tidning 1838. Faksimilupplaga, Karlstad 1986
(Barbro Gramén – Desember 2014)
Aragóns krone og formoder 4. kvartal 2014 - Dronning Petronella av Aragon »
Aragóns krone var en permanent union av fleire stater underlagt Kongen av Aragón. I unionens storhetstid på 1300- og 1400-talet omfattet den store deler av det som i dag er det østlige Spania, sørvestlige Frankrike, sørlige Italia og østlige Hellas. De ulike områdene var ikke en politisk enhet, men samlet under en konge. Aragóns krone fungerte mer som en konføderasjon enn som én stat. Unionen må ikke forveksles med Kongedømmet Aragón som var et av delområdene. I 1479 oppstod det en ny personalunion mellom Aragóns krone og Castilla, og det som skulle bli Kongeriket Spania ble skapt. Titlene som ble benyttet i Kongeriket Aragón ble også benyttet av den spanske monarken frem til 1716, da de ble avskaffet gjennom Nueva Planta-resolusjonen etter den spanske arvefølgekrigen.
Aragóns krone i 1385 (wikipedia.en)
Kongedømmet Aragón var en stat på den iberiske halvøy i middelalderen og tidlig moderne tid (fra 1035 til 1516). Hovedstaden var Zaragoza. Deler av området utgjør dagens region Aragón. Det var tidligere en del av kongedømmet Navarra, og ble selvstendig først da Sancho III av Navarra overga det til sin sønn og oldemors forfader Ramiro I. Landet opplevde en rekke blodige kriger mot maurerne. I 1516 ble det slått sammen med Castilla, og nasjonen Spania ble til.
Nedstigningen - Petronella, Ramon og sønnen Alfonso (wikipedia.ca)
Kongedømmet ble opprettet da Sancho III av Navarra i 1035 delte opp og fordelte sitt kongedømme mellom sine tre sønner. Det var opprinnelige et frankisk føydalt len rundt byen Jaca da det på den andre halvpart av 700-tallet ble en vasallstat av kongedømmet Pamplona (senere Navarra), dets eget dynasti av grever døde ut uten mannlige arvinger i 922. Navnet Aragón er det samme som elven Aragón som flyter gjennom Jaca. Det kan være avledet fra det baskiske ordet aragoi i betydningen «dyp dal». Da Sancho III døde i 1035 ble kongedømmet Navarra delt i tre deler: 1) Navarra med en del baskiske områder, 2) Castilla og 3) Sobrarbe, Ribagorza og Aragón. Som den viktigste kristne monarken på den iberiske halvøy og konge over alle spanjoler, ble hver hans tre landområder omgjort til egne kongeriker. Sanchos sønn Gonzalo arvet Sobrarbe og Ribargorza, men Gonzalo ble drept kort tid etter og de områdene han hadde arvet gikk til han illegitime bror Ramiro I, den framtidige kongen av Aragón. Ved å beseire sin bror, García Sánchez III av Navarra, oppnådde Ramiro tilnærmet uavhengighet for Aragón. Etter hvert som kongedømmet strakte seg sørover og erobret land fra al-Andalus, ble hovedstaden flyttet fra Jaca til Huesca i 1096, og senere til Zaragoza i 1118. Ved 1285 var det området som lå lengst sør tatt fra maurerne.
Ekteskapskontrakten mellom Ramon og Petronella (wikipedia.ca)
Kongeriket Aragón ga navn til Aragóns krone etter den dynastiske unionen i 1150 med Grevskapet Barcelona, gjennom oldemors forfader, grev Ramon Berenguer IV med oldemors formoder, dronning Petronella av Aragón. Deres sønn Alfons arvet de respektive områdene til Huset Aragón. Kongene av Aragón hadde også tittelen greve av Barcelona og styrte områder som besto ikke bare av den nåværende administrative regionen Aragón, men også Catalonia, og senere kongedømmene Majorca, Valencia, Sicilia, Napoli og Sardinia.
Aragons europabilde 1375 (wikipedia.ca)
Kongen av Aragón var den direkte kongen av regionen Aragón og holdt også titlene greve av Provence, greve av Barcelona, herre av Montpellier, hertug av Athens, og Neopatria. Hver av disse titlene ga ham overherredømme over en særskilt region, og disse titlene ble endret etter hvert som han vant eller tapte områder. På 1300-tallet ble hans makt i stor grad begrenset av unionen Aragón. Aragóns krone ble effektivt oppløst etter den dynastiske foreningen med kongedømmet Castilla som foreslo ende jure forening til av det spanske kongedømmet etter en del tid som de facto forening under en felles monark. Etter at dette skjedde, beholdt Aragón en del politiske institusjoner fram til Nueva Planta-dekretenee, kunngjort mellom 1711 og 1715, som endelig avsluttet det.
Petronellas testamente (wikipedia.ca)
Fyrstedømmet Catalonia er et historisk område nordøst på Den iberiske halvøya, hovedsakelig i Spania, men med enkelte områder helt sør i Frankrike. Fyrstedømmet ble etablert da flere grevskap ble samlet som Marca Hispanica under reconquista, styrt av greven av Barcelona. Det ble i 1137, slått sammen med Kongeriket Aragón. Navnet «Fyrstedømmet Catalonia» var i bruk frem til Den andre spanske republikken, da bruken av navnet ble forbudt på grunn av den historiske tilknyttingen til monarkiet. Navnet blir imidlertid fremdeles til tider benyttet.
Kilde: wikipedia.nn, wikipedia.no, wikipedia.ca og wikipedia.en.
(Geir Winnæss – Desember 2014)
Sangen Guldkryckan og forfader 3. kvartal 2014 - Prost Michäel Christiani Koch »
Det gick ett skepp med finaste last uppå grund
Det var kungens last däribland en krycka av guld
Och det spreds ett rykte att stranden av skatter låg full
Därför kom det sig att prosten Koch fick en krycka av guld
Hejhåheiheihå
Även fint folk kan brottets bana gå
Hejhåheiheihå
Även fint folk kan banan gå
Prosten blev vald till riksdagsman och en dag
Reste han upp till vår vackra huvudstad
Det blev middag på slottet och prosten träffade vår Kung
Som såg sin krycka och funderade en stund
Hejhåheiheihå...
Det sattes upp en kommission
På Marstrandsön mot var Tjörnbo
Som kunde tänkas att ha haft
Någonting att skaffa med Kungens skatt
Och prosten satt uti Stenkyrka
Utan någon chans att sin Gud få dyrka
Och rykten gick vad som hände sen
Men det var trots allt så länge sen
Hejhåheiheihå
Stefan Andersson
Les mer
Kilde: Tjörn släktforskare (tjsf.se) og youtube.com. Hør sangen
(Geir Winnæss - August 2014)
Vitaliebrødrene og militær forfader 3. kvartal 2014 - Piratleder Arendt Stüke »
Vitaliebrødrene var en piratliga som opererte i Østersjøen under krigen som ble ført for å avsette Anna Sofias slektning kong Albrekt av Mecklenburg som svensk konge. Ligaen hadde sin mest aktive periode i tidsrommet 1391 til 1398. Broderskapet ble dannet for å støtte Albrekt, og en av lederne var Anna Sofias forfader, den mecklenburgske ridderen Arendt Stüke. En av Stükes viktigste allierte var igjen Anna Sofias forfader, ridderen Sven Sture. Etter kong Albrekts fall fortsatte imidlertid ligaen sin kaprervirksomhet i Østersjøen og Nordsjøen frem til 1430-tallet, men med mindre styrke. Vitaliebrødrene er godt kjent i Tyskland, hvor det eksisterer en rekke historier om piraten Störtebecker. Dessverre har denne tyske Robin Hood-gestalten til tross for alle historiene aldri eksistert. Ordet vitaliebrødrene er basert på det lavtyske vitalie. Ordet kommer fra det latinske ordet victualia, som betyr livsmiddel. Ligaen fraktet primært proviant til Albrekts tropper i Stockholm. Byen var Albrekts siste besettelse i Sverige, og var beleiret av styrker fra Kalmarunionen. Sjørøverne var organisert som et brorskap, og deres slogan var: «Guds venner og alles fiender!» (Gottes Freund - aller Welt Feind!).
Piratkogge (shipsonstamps.org)
Piratligaen dukket opp i Østersjøen i slutten av 1300-tallet. De fleste medlemmene kom fra Nord-Tyskland, og brorskapet ble grunnlagt i forbindelse med beleiringen av Stockholm i 1389. Kong Albrekt ble imidlertid svært upopulær. Det førte til at den svenske adelen med hjelp fra Danmark startet en krig for å bli kvitt ham. Kong Albrekt ble beseiret og tatt til fange av dronning Margrete I ved Falköping i 1389. De siste av hans tyske tropper og allierte endte opp i Stockholm som ble beleiret av Margretes styrker. For å gjeninnsette ham på den svenske tronen, dannet hans slektninger og støttespillere en liga av ville og ustyrlige unge menn fra den tyske lavadelen. De unge mennene fikk i oppdrag å smugle inn forsyninger til Stockholm, og lyktes med med å komme Stockholm till unnsetting. Albrekt klarte imidlertid ikke å gjenerobre tronen, og da beleiringen av Stockholm var over mistet kaprervirksomheten sin opprinnelige hensikt. Vitaliebrødrene trivdes imidlertid med sine eventyrlige liv, og de innledet deretter karrierer som ordinære sjørøvere.
Dronning Margrete I var Nordens mektige kvinne fra hun fra 1376 regjerte Danmark for sønnen Olav, til hun døde i 1412 som «mektig frue og husbonde» over både Danmark, Norge og Sverige. I Danmark og Norge ser det ut til at befolkningene hadde et godt forhold til dronningen. Margerete hadde vært gift med, og hadde sønnen Olav med kong Håkon den 6, som døde i 1380. Det var gjennom sønnens arverett at Margrete også ble mektig frue og husbonde i Norge. Sverige var preget av indre uro og kamp om posisjoner. Kong Albrekt hadde tidligere hadde omtalt dronning Margrete som «kong bukseløs». da han ble tatt til fange skal han ha blitt påsatt «hetten» med et 19 alen langt slep før han ble satt i fangenskap på Lindholm slott i Skåne frem til 1395. En sjarmerende avslutning på en strid som kostet tusener livet.
Det som gjorde Vitaliebrødrene spesielle, og førte til Robin Hood-ryktet, var at de var de første piratene i kristen historie som ikke betalte sin besetningsmedlemmer, men i stedet delte byttet tilnærmet likt. Kapteinene og andre høystående fikk en større del av kaka, men alle fikk sin andel relatert til gevinsten. Det gav ligaen et annet navn som de er kjent under i Tyskland; «de Lijkdeeler» på lavtysk. I Friesland går det fremdeles vandrehistorier om at de gav deler av byttet til fattige. Dette er det imidlertid vanskelig å dokumentere, og står også i sterk kontrast til unnsettingen av Stockholm, hvor de ble skyldige i mord. Blant annet ble 60 svenske borgere fengslet på Helga lekamens dag, 13. juni 1389, for å bli torturert i rådhuset og senere ført til Käpplingeholmen (i dag Blasieholmen) hvor de ble sperret inne i et hus som ble satt fyr på. Denne hendelsen har fått navnet käpplingemordene.
Vitaliebrødrene ble nevnt for første gang i 1392, men allerede ett år tidligere hadde Mecklenburg åpnet to av havnene sine for de som på egen risiko ville delta i krigen mot Danmark. Likeledes hadde de to mecklenburgske hansabyene Rostock og Wismar åpnet sine havner. Ved Bornholm ble skip fra hansabyene Danzig, Elbing og Braunsberg angrepet av pirater med heiste banner. I tillegg ble tyske handelsskip utenfor Visby angrepet av de mecklenburgiske piratene. En overveiende del av piratvirksomheten var rettet mot Hansforbundets handel og byer, og spesielt mot Lübeck som støttet dronning Margrete.
Hansakogge fra Danzig (shipsonstamps.org)
Året 1392 startet med en betydelig økning av piratvirksomheten i Østersjøen og Øresund. Opp mot 5000 pirater på rundt 100 skip herjet og myrdet på havet. Rådet i Lübeck ble forferdet over sjørøverenes herjinger, og hansabyene besluttet å seile sine fartyer i konvoier. Utenfor den estiske kysten herjet 1500 pirater under elleve høvedsmenn. På vei til et tysk rådsmøte ble den svenske biskopen Tord fra Strängnäs tatt til fange av blant annt Anna Sofias forfader Arendt Stüke, og holdt i halsjern. I Skanör ble handelsmenn angrepet på land, og 32 borgere fra Stralsund meddelte at de måtte flykte fra stranden og etterlate varer til verdi av 5350 stralsundske mark.
Ved påsketider i 1393 inntok vitaliebrødrene byen Bergen i Norge med 18 større skip. De gikk i land på Nordnes og arbeidet seg inn til Vågsbunnen, der de kom i kamp med bymenn og hærfolk fra Holmen. Fehirden Jon Darre ble alvorlig såret og tatt til fange. I åtte dager herjet de byen, plyndret borgere og kirker, og en rekke hus ble satt i brann. Piratene må ha vært vel tilfreds med utbyttet siden de kom igjen senere. Nye overfall skjedde i 1428, 1429 og 1432, mest alvorlig i 1429. I 1428 ble Bergen plyndret, etter sigende på oppdrag fra Hanseatene. I april i 1429 brant piratene ned Kristkirken, Apostelkirken og bispegården og kongsgården på Holmen. Leidangsflåten hadde blitt kalt ut, for øvrig for siste gang i historien. Piratleder Bartholomeus Voet hadde opprinnelig sju kogger og 400 mann, men sjørøverstyrken ble forsterket med ti skip fra Wismar. Langskipene bemannet med bønder fra bergensområdet ble rent i senk av de større piratskipene. Som utplyndret handelsby ble det store problemer for Bergen å oppnå sin tidligere status, og vitaliebrødrene kastet deretter blikket mot andre mål.
På et stort Hansamøte som fant sted i Lübeck i juli ble det besluttet å innstille høstens fiskehandel i Øresund i 1393. Byrådet i Danzig mottok i september et brev fra øyevitner på fiskemarkedet i Falsterbo om at hertug Johan från Mecklenburg hadde oppbrakt minst ti handelsskip. Røvergodset ble sendt til Wismar. Malmø ble angrepet av en sjørøverflåte, og i henhold til en rapport brent ned til grunnen. Selv København ble angrepet høsten 1393, men borgerne maktet å slå angriperne tilbake. Da to piratskip som kom seilende inn Øresund fra nord ble en dansk skvadron sendt ut, men priratene bandt skipene sine sammen og danskene måtte retirere til København. Sjørøverne patruljerte deretter utenfor Dragør til danskene sendte ut tre større skip og tolv knarrer (vikingskip) for å fordrive dem.
I mars 1394 besluttet et møte i Hansaforbundet å sende ut en flåte med 36 større kogger for å jakte på sjørøverne. Hvert skip var bemannet med 100 soldater, hvor 20 skulle være utrustet med kraftige armbrøst. Hver kogge skulle ledsages av hurtigrodd knarr og en skute. Byrådet i Riga mottok samme år en rapport om at de mecklenburgiske piratene hadde en flåte på mer enn 300 fartøyer. De hadde nettopp kapret fem engeleske fartøyer lastet med klær og tekstiler. Lasten hadde blitt fraktet til en øy utenfor Blekinge. Samme år ble Visby inntatt, og ble vitaliebrødrenes base for virksomheten i Østersjøen.
Hanseatene avretter den fiktive vitalielederen Klaus Störtebeker i 1401 (jadu.de)
(tresnitt fra 1701. Drakter og utrusning er fra sluttet av 1500-talet)
Med avtalen mellom Margarete og Albrekt 1395, hvor kongen ble frigitt og Stockholm pantsatt til Hanseatene, forsvant grunnlaget for Vitaliebrødrenes virksomhet. Det fortsatte likevel å utgjøre et uroelement i østersjøområdet, spesielt i Finskebukta og Bottenviken. De hersket til tider over Åbo og Viborg, likeså borgene Faxeholm, Styresholm og Korsholm i Bottenviken. Vitaliebrødrene hadde muligens også mindre støttepunkter i innlandet som for eksempel Tibrandsholm i Jemtland.
I 1396 ble det sendt ut elleve større tyske «fredskogger» mot piratene. Hvert skip var bevæpnet med 100 soldater, hvorav 30 med store armbrøst. Samtidig ble to «fredsskip» med totalt 77 mann sendt ut fra Kalmar på piratjakt. Dessverre ble de fanget av den tyske «fredsflåten» ved Gotland som trodde at de var sjørøvere. Samlige kalmarboere ble kastet på havet og døde.
Da Vitaliebrødrene ble fordrevet fra Visby og Gotland av den tyske orden under ledelse av stormester Konrad von Jungingen, ble de også gjennom en avtale med dronning Margarete tvunget til å oppgi sine støttepunkter i nordre del av Bottenviken. Grupper av vitaliebrødre fortsatte imidlertid kaprervirksomheten i flere tiår, blant annet i Nordsjøen utfra baser i Friesland. I 1401 klarte en flåte fra Hansaforbundet ledet av Simon av Utrecht å slå en sjørøverflåte i nærheten av Helgoland. Piratene ble overmannet og fraktet til Hamburg og ble der dømt til døden og halshugget. Så sent som i 1429 plyndret de Bergen. Det påstås at Anna Sofias fjerne slektning kong Erik av Pommern etter at han ble avsatt skal ha vært de resterende vitaliebrødrene sin leder i perioden 1438 til 1449, da han bodde i Visby og opererte som sjørøver i Østersjøen.
De mest kjente vitaliebrødrene er Klaus Mylies, Anna Sofias slektning Knut Bosson (Grip) og hennes forfedre Sven Sture og Arendt Stuke, den sistnevnte senere høvedsmann på Nyköpingshus.
Kilder: wikipedia.se, wikipedia.no, snl.no, bergenbyarkiv.no og histos.no.
(Geir Winnæss - September 2014)
Ridderidealer i Norge i høymiddelalderen og fyrstelig forfader 3. kvartal 2014 - Hertug Vilhelm IX av Akvintania "Trubaduren" »
Ridderbegrepet dekker enten en ryttersoldat, en samfunnsklasse eller en måte å føre seg på. Begrepet er gjerne forbundet med middelalderen. Det er mange som tror at Norge verken hadde riddere eller adel. Men det stemmer ikke. Selv om Norge ikke har beholdt adelen, er det fremdeles ett av flere land hvor kongen utnevner riddere. Den Kongelige Norske St. Olavs Orden er en fortjenesteorden som er oppkalt etter Norges helgenkonge, Olav den hellige. Ordenen tildeles som «belønning for utmerkede fortjenester av fedrelandet og menneskeheten», og har fire grader. I år har flere nordmenn blitt utnevnt til ridder av 1. klasse, skuepiller Lise Fjeldstad har blitt forfremmet til kommandør med stjerne og den tyske presidenten har blitt tildelt storkorset.
Under avslutningen av Soldataksjonen 2010 sa tidligere forsvarsminister Grete Faremos blant annet følgende:
At det stilles høye krav til de vernepliktige er ikke noe nytt i vår historie. I middelalderen krevde tjenestedyktig status sterk legemsbygning, raskhet og stødig hjerte. Det het seg at:
«han skal have et haardt og bredt Bryst, levende og klare Øine, store Hænder og Knokler, store Been og Tenner, store og harde Sener. Krigens Ære og Hæder skal settes over alt; det er bedre å falle med berømmelse end at leve med Foragt».
Som dere skjønner – noen ting forandrer seg aldri. Men andre ting gjør det. I dag velger vi våre soldater på et mer etisk grunnlag enn ytre karakteristika. Vi skjønner at Forsvaret har utviklet seg siden middelalderen både ved at jeg ser mange kvinner her, og ved at dere har satt fokus på HEL – Holdninger, Etikk og Ledelse - under årets soldataksjon, og da med spesielt fokus på forholdet mellom soldater og befal. Det synes jeg er flott. Respekt, ansvar og mot – er Forsvarets kjerneverdier, og selv vil jeg legge til: Respekt og tillit, basert på høy moral og etikk, er selve grunnstammen i alle velfungerende forhold mellom mennesker, og spesielt mellom leder og underordnet. Og ikke noe sted kommer dette tydeligere frem enn i Forsvaret. I en krise eller krigssituasjon er gjensidig tillit et absolutt krav.
Offiserskorpset liker ofte å føre sine tradisjoner tilbake til middelalderens ridderidealer samtidig som Forsvaret tar avstand fra korstogkulturen. For middelalderens riddere gjaldt det særlige idealer og normer. Gjennom korstogene ble det europeiske ridderidealet og tanker om høviskhet, ridderlighet og fromhet i stor grad formet. Korstogene skapte flere sosiale koder blant Europas riddere. Korsfarerne ble knyttet sammen i en atmosfære av kameraderi, men det fikk dem også til å konkurrere. Korstog var en prøvelse, ikke bare av troen, men også av tapperhet, høviskhet og ridderskap. Kirken var aldri begeistret for idealene ridderne selv hadde en tendens til å tillegge korstogene. Det ble derfor gjort forsøk på å begrense mer utadvendte aspekter ved oppførselen, slik som tendensen til å kle seg ekstravagant, men dette mislykkes. Jeg tror også at det er viktig å forstå at korfarernes voldsutøvelse var rasjonell. Den var sanksjonert av deres verdslige og geistlige ledere og forankret hos Gud. Den var således verken drevet av eller definert som ondskap, men en krig for en høyere og rettferdig sak. Formålet var å gjenopprette lov og orden. Middelalderens mennesker var alt annet enn normløse. De hadde andre, i dag fremmede, normer å forholde seg til som blant annet innebar voldsbruk.
Nyvinninger innen våpenteknikk og ny utrustning for ryttere som stigbøyle og stabile saler, gjorde det mulig for krigere til hest å bære betydelig tyngre våpen og rustning. En rytter kunne nå ride i galopp i strid og angripe selv tungt bevæpnede fotsoldater med lange spyd eller lanser. Kavaleri hadde eksistert i både Spania og Tyskland, men tungt kavaleri ble nå utslagsgivende for hvem som tilhørte den militære eliten. Innenfor denne eliten utviklet det seg et alt mer avansert hierarki av ulike klasser og grader i henhold til byrd. Den teknologiske og taktiske utvikling betydde at ridderen i høymiddelalderen var overlegen alle andre soldattyper, men hans utstyr ble så kostbart at kun de rikeste og mektigste lensherrer kunne engasjere ham.
Ridderen skulle selvfølgelig være modig og tapper. Han skulle være trofast og ordholden, ikke minst overfor sin feudalherre, til hvem han hadde avlagt sin ed som vasall. Han skulle forsvare kirken og samfunnets svake, ikke minst kvinnen, som han skulle vise den største respekt. For slagne fiender skulle han vise storsinn. Nøkkelbegrepene var ridderlighet og høviskhet, det siste evne til å opptre høflig og beleven i finere sosiale sammenhenger. Ridderidealene ble besunget av middelalderens trubadurer, og de ble idealisert i ridderromaner som beskrev riddere som i alt og ett levde opp til de høye idealene. Riddernes oppdragelse og utdannelse var beregnet på deres militære funksjon. De skulle lære å ride, det vil si i denne sammenheng å kontrollere en hest i kamp. De skulle lære å bevege seg med hjelm og rustning og håndtere riddernes våpen; lansen, skjoldet og sverdet. Ferdighetene ble demonstrert i ridderturneringer, hvor deltakerne risikerte både liv og førlighet.
Anna Sofias forfader, hertug Vilhelm av Akvitania var føydalherre, ridder, dikter og trubadur. Orderic Vitalis referer til ham som en som komponerte sanger da han kom tilbake fra korstog i 1101. Sangene kan således være de første «korstogssanger». Han var uansett den første kjente trubadur, eller lyriske poet som benyttet det romanske morsmålet kalt provencalsk eller oksitansk. Elleve av hans sanger har blitt bevart for ettertiden. Emnene varierer og omhandler seksualitet, kjærlighet, kvinner, hans egen seksuelle manndom og føydale politikk. Hans oppriktighet, vidd og livlighet skapte skandale og vant samtidig beundring. Han var en av grunnleggerne av en tradisjon som skulle ende med Dante, Petrarca og Villon. For Vilhelm IX var diktningen et tidsfordriv, ikke hans viktigste oppgave. Det sies at; «Den fortrolighet som denne poeten har vist med sin kunst, og av visse antydninger i hans dikt, viser at han var ikke den eneste trubaduren i sin tid, men det kan bli trygt antatt at han ikke hadde noen forgjenger i denne kunsten, da ingen antyder til noen tidligere trubadur er blitt funnet noe sted». En anonym vida fra 1200-tallet husker ham overdrevet som:
«Greven av Poitiers var en av de mest høviske menn i verden og en av de største forførere av kvinner. Han var en fremragende ridder, liberal i hans jag etter kvinner, og en fremragende komponist og sanger av sanger. Han reiste mye rundt i verden og forførte kvinner.»
Korstogideologien fant ofte uttrykk i høvisk litteratur og diktning. Dette gjaldt ikke bare i Frankrike, men også i Tyskland. Kirken var som nevnt kritisk til den sekulære formen for ridderlighet, men sjokket etter tapet av Jerusalem i 1187 konfronterte kristne riddere med en religiøs plikt som fikk stor påvirkning. I den tyske diktningen ble korstogene forstått som et føydalt konsept eller form for ridderlig vasallplikt overfor Gud. Dette medførte ikke at man gikk vekk fra korstogenes verdslige motiver og Fredrik I Barbarossa gjorde det klart at hans motiver for å reise på korstog var for Guds skyld og verdslig ære.
Norge hadde både adel og riddere. Kongespeilet og Hirdskrå er både dannelsesverk, lovverk og tjenestereglement for hoff, adel og hæren. I dag fortelles det gjerne vandrehistorier som har dannende eller sosisaliserende funksjoner. I middelalderens Norge hadde mann sagaer, kvad og viser. Kongespeilet er et fyrstespeil, læreskrift i samfunnskunnskap og samfunnsmoral fra midten av 1200-tallet. Det er et filosofisk-didaktisk skrift forfattet i Norge en gang mellom 1250 og 1260. Det er blitt karakterisert som det eneste monumentale verket fra norsk middelalder. Kongespeilet ble skrevet som en lærebok for sønnene til Anna Sofias forfader, kong Magnus Lagabøte. Verket fikk også betydning for Magnus Lagabøtes lovgivning. Selv om det er - slik tittelen forteller - et læreverk for en prins' oppdragelse, har det allmen hensikt, slik forordet forteller:
«... skrevet for alle og er med til lovlig bruk akkurat som en almening.»
Forfatteren er ukjent, men vedkommende har teologiske og astronomiske kunnskaper, og er vel bevandret i både norsk og utenlandsk litteratur. Han nevner også at det finnes folk på andre siden av kloden, antipoder. Kongespeilet er skrevet i en klassisk og innarbeidet sjanger, i form av en dialog mellom far og sønn. Sønnen spør, og blir undervist av sin far som blant annet gir praktiske og moralske råd angående kjøpmannskap, hirden, høvisk opptreden og militærvesenet. En del av Kongespeilet omhandler forholdet mellom kirke og stat. Kongespeilet forteller også meget om verden sett fra Norge, preget av den tid da Norge besto av Norgesveldet som var større enn dagens Norge. Her fortelles det om værlag og seilingstider, om dyrelivet i Grønlandshavet, om merkelige ting og undre på Island, om himmelstrøkene og nordlyset. Stilen kan ha lyrisk klang som overgår ridderromanene:
«På den tiden da vinterdag går inn, tar austvinden til å uglades og tykkes være avsatt fra herredømmet sitt fordi han har tapt hodebunaden, den gylne krone. Da setter han en hatt av skyer på hodet og stønner tungt som om han sørger over det tap han nyss har lyd.»
Hirdskrå er en norsk lovbok fra middelalderen som regulerte forholdet mellom kongen og hirden, herunder hirdmennenes rettigheter, plikter og oppgaver. Loven er bare kjent i en versjon som ble vedtatt under kong Magnus Lagabøte, sannsynligvis mellom 1273 og 1277. Grunnlaget for dateringa er at tronfølgeloven av 1273 er redigert inn i loven, mens alle håndskriftene bruker de gamle norske titlene lendmann og skutilsvein, som i 1277 ble erstattet av den europeiske titlene baron og ridder. Boken er delt inn i tre deler. I den første finnes en kort innledning, deretter tronfølgeloven av 1273 og prosedyrene for hvordan et kongsemne skal velges til konge, og de edene som hører til det. Deretter følger bestemmelser om de som har titler, slik som jarler og lendmenn. Den andre delen begynner med en morallære, som på Island ble kalt Hirdseder , og som tar utgangspunkt i de syv dødssynder, og gjør rede for hva disse kan føre til. Videre gis det råd om hvilke dyder hirdmennene bør inneha for å unngå i falle i synd. Etter hirdsedene følger bestemmer om opptak av hirdmenn, og deres rettigheter og plikter. Herunder også hvilke våpen de skal ha, hvordan de skal forholde seg i krigstid, hvordan krigsbytte skal deles og til sist om hvordan ufred mellom hirdmennene skal behandles. Etter avsnittet om våpen er i det føyd til bestemmelsene om retterbot for sysselmenn. Den tredje delen har bestemmelser om gjester og gjestfrihet, og om kjertelsvenner (pasjer) og deres rettigheter og plikter. Til slutt stadfester kong Magnus de retterbøtene som ble gitt av Anna Sofias forfader, kong Håkon Håkonsson, og tilføyer sine egne.
Den høviske litteraturen omfatter flere emner. De såkalte eventyrromaner er en slags blanding av britiske, romerske og franske emner. De britiske var inspirert av keltiske legender og kong Arthur var et motiv som ble gjentatt. Roman d'antique hentet sitt materiale fra den klassiske epikken. Roman d'adventure hadde sin handling i eksotiske miljøer. Felles for dem var at de handlet om riddere, at ridderen stilles overfor vanskelige oppgaver eller prøvelser som han overvinner, og at han ved romanens slutt fremstår som en helt. Historiene er forlagt til riddermiljø, og hovedpersonen er ofte en vasall av en hertug eller konge. Kjærligheten ledsages av en bestemt høvisk eller galant ridderlig opptreden – med den franske kurtoisi som forbilde. Helten viser dødsforakt ved selv å oppsøke farer, og vinner dermed respekt hos den elskede og hos sin herre.
Karakterene var svært statiske. Ridderromanser hadde antagelig en rolle som dannelsesideal, og viste hvordan en god ridder burde handle og være. Sentralt motiv er motsetningen mellom den høviske sublimiteten og den uhøviske naturligheten. Når det gjelder heltens karakter og evner for øvrig, merkes en utvikling av sjangeren over tid. I de tidlige ridderromanene er det heltens fysiske evner som er vektlagt, mens det i senere romaner tegnes en psykologisk mer sammensatt person med en dyp religiøs overbevisning som ett av sine fortrinn. Den høviske diktningen kan ikke bare betraktes som underholdningslitteratur, men som en form for pedagogisk litteratur, idet den kunne fungere som mønstre for dannelse og gi inspirasjon for menn (riddere) og kvinner (jomfruer) gjennom å vise hva en manns og en kvinnes rolle innebærer av idealer, krav og forventninger. På den andre siden inneholder den høviske diktningen også elementer av opprør og systemkritikk. Det er et paradoks at den høviske kjærligheten ble lovprist i litteratur som sirkulerte innenfor aristokratiet – i de kretsene som mer enn noen baserte sin økonomiske og politiske makt på nettopp arrangerte ekteskap. I forhold til arrangerte ekteskap virker ridderromanenes høviske kjærlighet direkte undergravende.
Høvisk diktning har øvd stor innflytelse på norrøn litteratur i høymiddelalderen. Flere norske konger og dronninger – fra kong Håkon Håkonsson til hennes forfader, kong Håkon V Magnusson og dennes hustru, dronning Eufemia var opptatt av å innføre kontinental kultur i Norge, og fikk fransk, høvisk diktning omsatt til norrønt språk, hvor det utviklet seg til en egen sjanger; norsk hofflitteratur. I tillegg fikk den hjemlige diktningen sterke impulser fra den høviske litteraturen på kontinentet, og både konge- og ættesagaene har tydelige spor etter høvisk diktning.
Norsk hofflitteratur er aristokratisk middelalderlitteratur på norrønt språk hvor sagatradisjonen blandet seg med den europeiske ridderroman. De fleste tekstene er oversatt fra sentraleuropeiske tekster, og det er antatt at denne kulturimporten var en del av hoffets bestrebelser for å fremme ridderskap og indirekte styrke kongens makt. Spesielt på 1200-tallet, i årene etter den opprivende borgerkrigen, fikk Norge et kulturelt og litterært løft. Riksstyret ble utbygd i takt med at byene og handelen med utlandet vokste. Norge ble omformet etter føydalt mønster. Det var hoffet og kirken som formidlet kontakten med Europa, og det var kong Håkon Håkonsson (1217–1263) som markerte vendepunktet og var selv en pådriver for oversettelser. Håkon var en lærd konge som beundret den europeiske ridderdiktning og fikk skrevet «sagaer» i prosa på grunnlag av ridderpoesien. Kjærligheten blir et motiv i seg selv i fortellingen.
Den høviske litteraturen var annerledes og fremmed i grunntonen enn i de norrøne sagaene. Det ga seg utslag i et annet heltebegrep med andre koder for ære; hvor den norrøne helten måtte være mandig var ridderen høvisk. Skrivestilen endret seg tilsvarende og vek fra den objektive tonen til en subjektiv, kunstferdig og ordrik. Den nordfranske sagnkretsen om kong Arthur på evig jakt etter Den Hellige Gral, korstogsånden, ble på gammelnorsk til Artus. Det første verket var kanskje Trístrams saga ok Ísondar, nokså løst knyttet til Arthurlegenden, ført i pennen av munken Robert i 1226 på Håkon Håkonssons bud. Den var oversatt etter en fransk utgave fra 1170-tallet. En rekke oversettelser fulgte i dens spor. Også en annen kjærlighetsroman oversatt denne samme Robert, nå abbed, på bud fra kong Håkon, Elís saga ok Rósamundu. Parcevals saga ble også nedskrevet på kong Håkons tid og er en gjenfortelling på prosa av franskmannen Chrétien de Troyes’ epos Peerceval ou le Conte del Graal fra ca. 1180. Franskmannens dikt er ufullstendig, og den norske sagafortelleren laget en kvalitetssvak avslutning på eget initiativ hvor ridderen ble gift og levde lykkelig som ektemann. En annen av Arthurs riddere er Iven (Yvain) som blir gjenfortalt i Ivents saga Artuskappa hvor emnet er igjen ridderære og kjærlighet. Nært forbundet er en annen saga, Erex saga, hvor helten er en ridder som edelt drar ut for å hjelpe alle som er i nød. En annen oversettelse, Flóres saga ok Blankiflúr, har heller østerlandske enn keltiske kilder. Høyere kvalitet holdt Strengleikar som kong Håkon lot «norræna» etter «velsk» mål, det vil si oversette til gammelnorsk etter fransk skrift. Det var en rekke elegant skrevne noveller, fritt gjenfortalt etter franske noveller på vers, såkalte lais.
Enklere og mandigere i stilen er Karlamagnús saga, som bygger på Rolandskvadet, et gammelfransk heltedikt fra 1100-tallet. Denne fortellingen ble fraktet tilbake fra Skottland av hålogalendingen Bjarne Erlingsson fra Bjarkøy og på hans bud oversatt fra engelsk i 1286. På den tid var Eirik Magnusson var konge i Norge. Diktet handler om Karl den store og de tolv kjempene hans, blant andre Roland og Holger Danske. Slaget ved Roncevaux der Roland og Holger faller i kamp mot muslimske saracener står sentralt. Diktet er det eldste storverk i fransk litteratur og det viktigste eksempel på chanson de geste (kjempekvad), en diktform i pentameter og med vokalsamklang i linjens siste stavelse. Rolandskvadet ble også grunnlaget for en del av den norrøne Karlamagnús saga som ble skrevet mens Håkon Håkonson var konge i Norge. Karlamagnussagaen ble i sin tur grunnlaget for en nordisk ballade om Roland og Magnus kongen. Stedsnavnet Roncevaux blir til Ronsarvollen. Karlamagnús saga, også kalt Karlamagnussaga var en norrøn samling av gammel franske chansons de geste fra sagnkretsen franske emner, som handlet om Karl den store og hans høviske riddere eller paladiner. Det norrøne navnet er egentlig Karlamagnús saga ok kappa hans. Karlamagnús saga ble sammenstilt på ordre fra kong Håkon V, og den norrøne versjonen er omarbeidet og skrevet i prosaform. Visse deler av Karlamagnús saga er i dag de eneste gjengivelsene av gammelfranske fortellinger som har gått tapt i sin originale form. En blanding av riddersaga og fornaldersaga er Didrikssagaen, også kalt for Saga om Didrik av Bern som ble satt sammen i Bergen rundt 1250 fra tyske dikt og fortellinger. Den forteller om Didrik (Teodorik) fra Bern (Verona), men også om kjemper som var kjent fra Eddadiktningen, slik som Sigurd Fåvnesbane og andre. Bortsett fra Kongespeilet ble det i liten grad skapt ny høvisk litteratur i Norge, derimot var sjangeren en betydelig inspirasjonskilde for de norske middelalderballadene.
Den norske dronningen Eufemia fikk oversatt en del ridderfortellinger til svensk, de såkalte Eufemiavisene. Blant de første skjønnlitterære påvirkningene i Sverige kom altså via Norge fra det kontinentale Europa på begynnelsen av 1300-tallet. De nordiske ridderromanene skilte fra de kontinentale ved at kjønnsrollene ble framstilt noe annerledes. De tre romanene bærer tittlene Yvain løveridderen (1303), hertug Frederik av Normandie (1308) og Flores og Blanzeflor (1312). Yvain var basert på Chrétien de Troyes' fortelling basert på Arthur-legenden. Også Þiðriks saga af Bern ble oversatt til svensk hvor den ofte henvises til som Didrikskrøniken.
Den norske ridderen er underkommunisert. Det fremstår i historiefortellingen som om det kun var leidangen og bondesoldaten som eksisterte i Norge. Dette er imidlertid ikke riktig. Det eksisterte ryttersoldater og riddere i Norge. Dette var ikke dragoner, infanteri som red til stridsfeltet på hest og dertter kjempet til fots, men kavaleriavdelinger av adelsmenn. Da den gamle hirden forsvant på midten av 1300-tallet fortsatte stormennene å bære titler som riddere og væpnere. Fra denne grueppen og kirken ble det rekruttert til riksrådet som overtok hirdens rolle som kongelig styringsorgan. Det er derfor utenfor tvil at ridderen også eksisterte som samfunnsklasse i Norge fra slutten av 1000-tallet.
Fra å utgjøre hele hærstyrken ble Leidangen etter hvert benyttet til avskrekking. Det ble profesjonelle hirdmenn som dannet kjernen i kongshæren. Høvdiggravene inneholdt hesteskjellet, vakkert seletøy og rideutstyr. Gullsporer er funnet i graver fra 800-tallet og Odin red i strid på Sleipner. Fra samme tidsrom er en ridder avtegnet på bronsebeslag fra Gokstadskipet. Både måten han holder lansen og utstyr i fartøyet tyder på pansret kavaleri. Baldisholteppet fra rundt 1150 viser positivt en ridder. Han likner på rytteriet fra Bayeuxteppet. En treskjæring fra Lom fra 1200-tallet viser to riddere i kamp, og seglene til Anna Sofias forfedre, kongene Håkon Håkonsson og Magnus Lagbøte viser dem som riddere. Hadde de ikke behersket kunsten ville de gjort seg selv til latter. I sin Hovedoppgave ved UiO peker André Nergaard på at det var trente stridshester og ryttere i Norge. I 1181 utfordrer Sverre kong Magnus til turnering, men den fant aldri sted, trolig fordi Magnus ikke kjente kunsten. Kong Sverre var også en skald. Kvadene hans er preget av den samme dristige formen som trubadurer på kontinentet benytte. Kong Richard Løvehjerte benyttet under Sverres regjeringstid kavaleri med hell i Midtøsten. Når det står at hertugen knuste fiendens høyre flanke eller red frem mot fienden betyr det selvfølgelig at de ledet rytteriavdelinger. Mens kong Sverre hadde en rent militær tilnærming til rytteriet, begynnte kong Håkon Håkonsson en tilnærming til det europeiske hoffmiljøet og inkludering av det norske aristokratiet i kontinentale riddermiljøet.
Et viktig faktor for utviklingen av rytteriet var de impulser nordmenn fikk på sine reiser til utlandet. Anna Sofias forfader, den senere kong Olav den hellige oppholdt seg for eksempel lenge i Normandie hos sin venn hertug Richard II. På denne tiden var det normannske rytteriet annerkjent i Europa. Hans halvbror og Anna Sofias forfader, kong Harald Hardråde tjenestegjorde som høytstående offiser hos keiseren i Bysantz, og må ha hatt kunnskap om bruk av kavaleri. Det samme er trolig tilfelle for Anna Sofias forfedre, kong Sigurd Jorsalfare og jarl Erling Skakke som kjempet sammen med bysantiske styrker og kongen av Jerusalem. Fattigdomsidealet stod høyt, spesielt knyttet til pilegrimsreiser blant de kontinentale europeere. Norske kilder var opptatt å fremme det storslåtte ved nordmenns reiser.
Det var seks hovedgrupper av reisende i middelalderen. Den første er reiser hvor motivet er knyttet til politiske forhold som krig ellr opphold ved hoff og fyrstehus, etterfulgt av reiser knyttet til kirker og klostre, handelsreiser, pilgrimsreiser og korstog, studiereiser og sendebud. Det var primært de øverste sosiasle lagene som foretok reisene. Reisene foregikk vestrveg, sudrveg og austrveg, og omfattet hele Europa samt Lilleasia, Nordafrika og Midtøsten. Reisene foregikk til fots, til hest og til vanns. Middelaldermennesket var ikke opptatt av tiden. De stoppet gjerne opp i kortere eller lengre tid, tok omveier og besøkte severdigheter. Datidens nordmenn hadde en gjennomgående positiv holdning til å reise til utlandet. Dette gjeladt spesielt for unge menn. Deres utenlandsreiser var som utdanning, såkalte dannelsesreiser å regne. De som var igjen hjemme ble nedlatende stemplet som dum, uvitende og uhøvisk «heimføding».
Det utviklet seg en form for middelaldersk turisme, hvor reiser ble forkledd som pilegrimsreiser. Dette hadde stort omfang, og det var etablert hospitaler langs veiene på kontinentet for skandinaver. Anna Sofias slektning, biskop Brynulf Algotsson i Skara etebalrte et eget hus for sevsnek studenter i Paris. Hvorvidt noe tilsvarende eksisterte i de øvrige stedene hvor norske middelaldermennesker reiste eller studerte er uklart. Norske konger sendte sendemenn til utelandske bystater og fyrstehus. Anna Sofias forfader, baron Tore Håkonsson var mye benyttet for slike oppdrag. I tillegg kom det utenlandske sendemenn til Norge. Gjennom denne reisevriksomheten ble ny kunnskap og kompetanse brakt til Norge.
Kilde: regjeringen.no, verdenidanskperspektiv.dk, Masteroppgave i historie «Korstog og kongemakt – Ideologi og praksis» av Pål Berg Svenungsen (UiB, våren 2010), Masteroppgave i historie «På vei mot Europa – Om nordmenns reiser til utlandet, 1150-1300» av Geir V. Pálsson (UiO, våren 2010), wikipedia.no, wikipedia.de, wikipedia.en, trobar.org, forskning.no og boken Den norske ridder.
(Geir Winnæss - August 2014)
Ströms säteri og formoder 2. kvartal 2014 -Tjenestepike Kajsa Nilsdotter »
Ströms säteri ligger i Kila socken i västra Värmland, mellan Arvika och Säffle. Kila socken delas i två hälfter av den långsträckta sjön Harefjorden och Byälven. Kyrkan ligger på västra sidan och Ström på den östra precis där Byälven är som smalast och flyter in i Harefjorden. Den trånga och besvärliga passagen kallas Hökeströmmen, och har i alla tider varit en knutpunkt för transporter både till lands och med båt trots att vattnet är grunt och mycket strömt. Här fanns ingen bro utan resande måste ros över med båt. Numera går E18 förbi på precis samma ställe, och det är den första fasta landförbindelsen mellan västra och östra Kila. Säkert har Ström fått sitt namn efter den närbelägna Hökeströmmen. Här har människor passerat i tusentals år. Trakten är rik på fornlämningar från yngre järnåldern och vikingatiden och flera sådana finns även på Ströms mark.
Gården Ström består till stor del av skogsmark som helt dominerar den östra delen. Åkrar och ängar ligger ner mot Harefjorden. Högsta punkten över havet är 140 m. På gården fanns förr minst ett tiotal torp och backstugor.
Ätten Löwenhielm använde Ström som sin sätesgård och kallade den därmed för säteri. Trots detta har gården i skatteteknisk mening aldrig varit annat än ett ordinärt skattehemman om ett helt mantal. Arealen var vid Laga Skiftet 1844 ca 611 ha.
Hovedbygningen på Ströms säteri i dag. (foto Geir Winnæss, 2012)
Mangårdsbyggnaden ligger högt på en kulle med utsikt över ägorna. Enligt nuvarande ägarna är huset byggd på 1700-talet. Det är i klassisk herrgårdsstil med två våningar och två flyglar med bostadsrum. Den ursprungliga rumsindelningen är till stor del bevarad. Sammanlagd boyta ca 520 m². I direkt anslutning till huset finns också flera äldre ekonomibyggnader. Huset omges av en park och från vägen leder en 200 m lång allé, ursprungligen med lindar, numera asp.
Ström nämns första gången i källorna 1503 i Olof Biörnssons värmländska skattebok. Ägarens namn nämns tyvärr inte. I Gustav Vasas jordebok år 1540 skattar bonden Päder i Ström 9 öre i oxeskatt. Som mest bodde här tre familjer, troligen i skilda byggnader.
Från 1603 beboddes gården av komministern, sedermera kyrkoherden i Kila Georgius Johannis, ”herr Jöran”. Han dog den 30 juni 1630, enligt gravstenen. År 1634 skriver hans änka Sara Andersdotter ett brev till riksens råd. Hon berättar där att hennes salig man kort före sin död köpt henne hemmanet Ström ”till ett stycke bröd” och hon ber nu om skattebefrielse ”henne till hjälp och hennes små söner till bistånd i deras studier”.
Detta var långt före änkepensionernas tid, men tydligen lyckades hon bo kvar på gården och även utbilda åtminstone sonen Sven, Sveno Georgii, till präst. Han blev så småningom komminister i Tveta närbelägna kyrka och bosatt på Ström. I december 1646 besöktes han av den vandrande djäknen Petrus Magnus Gyllenius som nämner Ström två gånger i sin dagbok. Den 20 december 1646 skriver Gyllenius: ”Då vi kom till Ström i Kila socken lät vi hästarna simma över Hökeströmmen och kom till prästgården sent om aftonen.” Han berättar också: ”Den 31 (december) gick jag och Jonas Hökeläggen till Ström till natten”.
Med Svens syster Anna Göransdotter hade änkan Sara Andersdotter problem. Hon giftes först bort med komministern i Sillerud Andreas Petri Hjerpe. Om deras korta äktenskap står följande att läsa i herdaminnet: ”Andreas anklagade 1636 sin hustru Anna för att hon efter trolovningen hade låtit sig belägras av en bonddräng hos Sven Nilsson i Kila prästgård och fått barn sex veckor efter bröllopet. Det bevisades att det skett före trolovningen, varför äktenskapet upplöstes.” Anna gifte om sig med en skräddare och fick två barn med honom. Familjen bodde på Ström 1640-50.
Ekonomibyggnad (foto Barbro Gramén, 2012)
År 1657 sålde Sven Georgii och hans syskon Ström till vår anfader, prosten i den angränsande socknen Gillberga, Gudmundus Erlandi Norenius för 500 riksdaler specie. Detta blev början för släkten Löwenhielms innehav av Ström.
Gudmundus Erlandi Norenius, föddes den 23 mars 1607i Nor, strax väster om Karlstad som son till prosten och riksdagsmannen Gudmundus Norenius (1554-1630). Efternamnet är en latinisering av socknens namn (Nor), något som var vanligt bland präster. Han blev student 1625 och magister i Uppsala 1632, rektor vid gymnasiet i Karlstad 1642. Den 19 juni 1645 kunde han gifta sig i Kristinehamn med Elisabet Flygge (d.1667), dotter till generaltullinspektören Peter Flygge. 1648 började han en kyrklig karriär som kyrkoherde i Gillberga, strax norr om Ström, och 1653 avancerade han till prost över Nordmarks kontrakt, där Gillberga och även Kila ingår. Han avled 1675.
Kanske bodde inte Gudmundus Erlandi och hans familj själva på Ström. Han står inte skriven på gården och var ju prost i Gillberga. I kyrkböckerna finns flera andra familjer antecknade som boende på Ström och det största huset var troligen fortfarande komministerboställde för Kila kyrka.
År 1692 sker en förändring. Kanske byggdes ett nytt, större och mera ståndsmässigt hus det året? Då flyttar nämligen sonen Gudmund Nordberg (1656-1739) in på Ström med sin växande familj. Han hade försvenskat sitt namn till Nordberg och gift sig några år tidigare med friherrinnan Maria Cederhielm (1663-1731). Gudmund Nordberg föddes på julaftonen 1656 i prostgården i Gillberga och avled 1739 i Kila. Vid flytten till Ström var äldste sonen redan född men de övriga tio barnen kom att födas på Ström.
Gudmund Nordberg blev inte präst som sin far och farfar utan kom i stället att göra en lysande karriär inom domstolsväsendet. Han var bl.a. häradshövding i Norrvikens domsaga i Bohuslän, borgmästare i Strömstad, assessor och sedan hovrättsråd vid Göta Hovrätt i Jönköping. Den 12 maj 1725 adlades han av Fredrik I och tog namnet Löwenhielm.
Alléen av Asp (foto Barbro Gramén, 2012)
Efter Gudmund Nordberg Löwenhielms död 1739 övertogs Ström av sonen Gudmund Erik Löwenhielm.Han föddes 1706 på Ström som det nionde barnet av elva syskon och avled där den 5 januari 1759. Även han gjorde en bra karriär inom rättsförvaltningen, som var under utveckling under denna tid. Han var häradshövding och hovrättsråd. Hans äldre bror Carl Gustaf Löwenhielm (1701-1768) är mera känd. Han blev bl.a. greve och riksråd under kung Adolf Fredriks tid.
Den 3 november 1741 gifte Gudmund Erik sig med Birgitta Elisabeth (Britta-Lisa) Uggla (1711-1803). Bröllopet stod i hennes föräldrahem, gården Hammarsten, strax väster om Karlstad. De fick sex barn och när Gudmund Erik dog 1759 var yngste sonen bara sju år. Änkan Britta-Lisa bor kvar på Ström ända till sin död 1803, men som kvinna är hon inte myndig och kan inte sköta godset helt på egen hand trots att hon äger det. Olika manliga anhöriga måste hjälpa till. År 1762 gifter sig dottern Elsa Maria med kanslisten Nils Hallenborg och de bor på Ström till 1765. 1763 flyttar även Löwenhielms brorson och namne Gudmund Erik Löwenhielm (f. 1735) in på Ström med sin fru och deras tre barn föds där. 1791 övertas Ström så av den yngste, ogifte sonen Erik Ludvig Löwenhielm(1752–1807). Han är kapten vid fortifikationen och driver gården fram till sin död 1807.
1807 tar två andra bröder över, den ogifte ryttmästaren Carl Johan Löwenhielm (1742-1822) och vår anfader majoren Fredrik Löwenhielm (1750-1822). Fredrik Löwenhielm har i motsats till sina bröder gift sig och bildat en stor familj. Han och hustrun Hedvig Maria Hülphers(1767-1842) har hittills bott på gården Bynsberg i närbelägna Bro socken och fått sju barn. De gifte sig i Västerås den 25 februari 1790. Hedvig Maria var dotter till den kände musikskriftställaren, topografen, genealogen, köpmannen och direktören Abraham Hülphers(ffmf). Deras näst äldste son Carl Gustaf skall bli vår anfader.
År 1822 avlider både Carl Johan och Fredrik Löwenhielm och Fredriks son Carl Gustaf Löwenhielm (1795-1857) övertar Ström. Hans mor änkefrun Hedvig Maria bor kvar på gården, liksom hans ogifta systrar Hedvig Maria (1792-1865) och Charlotta Ulrika (1801-1875). Även systern Abrahamina Fredrika (1792-1837) bor kvar på Ström trots att hon gift sig med en fänrik Fredrik Leijel och fått en son med honom 1813. Leijel skriver sig aldrig på Ström och 1827 blir det till sist skilsmässa, något som var mycket ovanligt vid denna tid.
Vid faderns död har Carl Gustaf Löwenhielm ännu inte gift sig. Han har i stället startat ett förhållande med en av gårdens pigor Stina Jonasdotter (1784-1854) och fått två barn med henne, dottern Gustava Carlsdotter, född 1817 och sonen Jonas Carlsson Blom född 1821. Stina Jonasdotter flyttade senare till Nästerudskogen i Bro socken, som vid den tiden var i Löwenhielms ägo.
Mangårdsbygnaden (foto Barbro Gramén, 2012)
År 1827 sker stora förändringar på Ström. Carl Gustaf Löwenhielms mor Hedvig Maria Hülphers flyttar då till Åmål tillsammans med sina två ogifta döttrar Hedvig Maria och Charlotta Ulrika. Troligen är ekonomin knapp. Charlotta Ulrika har blivit stiftsjungfru. Detta innebär att hon beviljats en mindre årlig pension rån Riddarhuset, något som endast adliga ogifta kvinnor med knapp ekonomi kunde beviljas. I flytten tar Hedvig Maria också med sig Carl Gustafs oäkta dotter Gustava Carlsdotter, som hunnit bli tio år. Kanske kan hon vara till hjälp i hushållet, kanske är det också ett socialt ansvarstagande. Gustava stannar hos sin farmor och sina fastrar i tio år, men flyttar sedan till Foss i Bohuslän 1837. Systern Abrahamina Fredrika flyttar från Ström samma år 1827 till sin ogifte bror Ludvig Sebastian (1798-1856), som bor på Bynsbergs gård.
Nu bor Carl Gustaf Löwenhielm ensam kvar på Ström. 1828 kom att bli ett prövsamt och tragiskt år. Han har året innan börjat en relation med en annan piga på gården, Maria Nilsdotter, och även hon har blivit med barn. Den 21 maj födde hon en flicka som hon mördade. Redan en vecka senare hämtades den olyckliga Maria av Kronobetjäningen och i oktober dömdes hon till 22 dagars fängelse på vatten och bröd, uppenbar kyrkoplikt (hon måste sitta i skamstocken utanför Kila kyrka till allmän beskådan), två år på tukthus och 32 daler till Kila kyrka. Enligt den tidens tänkesätt behövde barnafadern inte ställas till svars i ett sådant här sammanhang, särskilt inte när han var en ståndsperson, men händelsen kan ju knappast ha passerat obemärkt för Löwenhielms del.
1832 får Carl Gustaf Löwenhielm åter barn med en piga, Kajsa Nilsdotter (f.1811), från Närbyn i Gillberga. Den äldste sonen Nils August Carlsson(1832-1890) kommer att bli vår närmaste anfader. 1834 får Kajsa ännu en son med Löwenhielm, Leander Gustaf Carlsson. Kajsa bor kvar på Ström med sönerna ända till 1845 när Löwenhielm säljer. Då flyttar de till torpet Bjurkärn i Kila.*
Vid Laga Skiftet 1844 anges att Carl Gustaf Löwenhielm endast äger 1/18 mantal av Ström som då fortfarande omfattade även de underliggande hemmanen Bänterud, Kroppåker och Svanhult. (Se kartan i häftet från Kila Hembygdsförening). Nils Nilsson i Älvvik, Gillberga äger 2/9-delar av gården och flyttar in i den del som sedan avstyckas och kallas Stenhuset. 2/9-delar ägs av Lars Andersson. Han flyttar med sin familj till den avstyckade delen Bänterud. 2/9-delar ägs av Anders Svensson Bromander. Detta tycks ha varit en problematisk person. 1840 satt han ett år i fängelse för förfalskning. Han blev senare (1852) dömd till tio års fängelse för mord på sin svägerska, men då hade han sedan länge lämnat Ström.
Då Carl Gustaf Löwenhielm säljer 1845 avslutas familjen Löwenhielms tid på Ström. Han ägde då endast 1/18-del av familjens gamla sätesgård. Troligen har gården haft ekonomiska problem under en längre tid, kanske ända sedan slutet av 1700-talet efter Gudmund Erik Löwenhielms död när många olika män inom släkten avlöste varann i gårdens förvaltning.
Carl Gustaf Löwenhielm flyttade först till Vidön i Karlstad och sedan vidare till Stockholm där han gifte sig två gånger. Först 1850 med Margareta Johanna Tegerström (1796-1852) därefter med Catharina Maria Weselius (1820-1897). Båda äktenskapen förblev barnlösa. Han avled 1857.
Kilder: Bänteruds, Kroppåkers, Ströms och Svanhults hemman i Kila socken. En beskrivning från 1500-talet till 2000-talet. Utgiven av Kila Östra Bygdegårdsförening, Forskargruppen, Brev från Claes Åkerblom, Säffle, Gods och gårdar. Artikel om Ströms säteri, nr 5/2012, anbytarforum.se, adelsvapen.com og Svenska adelns ätte-taflor (1858-1864).
(Barbro Gramén - Januar 2013)
* Tillegg til teksten over.
I 1834 reiser Kajsa til Åmål hvor hun føder enda ett av Löwenhielms uekte barn, Leander Gustaf Carlsson. Nils August settes samtidig bort på nabogården Bänterud. Fem år senere, i 1839, returnerer imidlertid både 7 år gamle Nils August og 5 år gamle Leander Gustaf til Ström. I husförhörslängdene blir etter hvert guttene plassert rett under sin biologiske far. I 1845 selger Carl Gustaf Löwenhjelm Ström. Den 13 år gamle Nils August og broren, 11 år gamle Leander Gustaf settes bort på torpet Bjurkärn, en husmannsplass lengst oppe i Ströms skogsmark. Kajsa hadde imidlertid giftet seg 18. april 1838 med bonden og enkemannen Johannes Olsson på gården Stora Backa. Dit hadde hun flyttet som tjenestepike i 1836. Kajsa og Johannes får fem barn; Carl Fredrik, 1838, Anders, 1841, Sofia 1843, Britta Stina, 1847 og Carolina, 1850. De lever sammen på Stora Backa til Johannes dør i 1851.
(Geir Winnæss - Mai 2014)
Gustav IIIs russiske krig og militær forfader 2. kvartal 2014 - Major, godseier og ridder (RSO) Fredrik Vilhelm von Krusenstjerna »
Den russisk-svenske krig, også kjent som Gustav IIIs russiske krig i Sverige og som Katarina IIs svenske krig i Russland, ble utkjempet mellom Sverige og Russland fra juni 1788 til august 1790. Krigen endte uten grensejusteringer eller med noen klar seierherre (status quo ante bellum).
Anna Sofias tippoldefar Fredrik Vilhelm Gramén (mmf) deltok i sjøoperasjonene i Gustav IIIs russiske krig. I 1788 ble fenrik Gramén beordret om bord på linjeskipet HMS Försiktigheten på 62 kanoner. Han deltok med bravur i Sjøslaget ved Hogland. Etter slaget fikk han opprykk til løytnant og mottok Svärdordenen for utvist heltemot. I 1789 tjenestegjorde han på linjeskipet HMS Prins Karl på 68 kanoner, og deltok i Slaget ved Ølands søndre odde. HMS Prins Karl gikk for øvrig tapt i 1790 i Sjøslaget ved Reval. I 1790 var løytnant Gramén tilbake på HMS Försiktigheten, og deltok i Sjøslaget ved Reval, Sjøslaget ved Kronstadt og Viborgska gatloppet.
Sjøslaget ved Hogland 17. juli 1788. (wikipedia.se)
Konflikten ble startet av Gustav III av Sverige, og var sannsynligvis motivert av innenrikspolitiske årsaker. Den kan imidlertid også ha vært motivert av et ønske om å erobre tilbake områder som ble tapt til Peter den store. Krigen startet mens Russland var opptatt med Den russisk-tyrkiske krig (1787–1792) på sørflanken. Vestmaktene, det vil si Storbritannia, Nederland og Preussen var engstelige etter en rekke russiske seire i den russisk-tyrkiske krigen, og arbeidet for krigen i nord, slik at Katarina II av Russland og den russiske oppmerksomheten ble avledet fra krigen i sør. Dette var bakgrunnen for at Gustav opprettet en allianse med Det osmanske rike sommeren 1788. Samtidig fikk sjefsskredderen ved Stockholmsoperaen bestilling på en rekke russiske militæruniformer. Disse ble senere brukt ved skuddvekslingen 27. juni 1788 ved Puumala som var en svensk utpost ved grensen til Russland. Det arrangerte angrepet skapte oppstandelse i Stockholm, og overbeviste den svenske riksdagen til å gi kongen tillatelse til å erklære en «forsvarskrig» mot Russland.
Slaget ved Ølands søndre odde 26. juli 1789. J.P. Cumlin. (kmb.raa.se)
Svenskene planla opprinnelig et anslag fra sjøen mot St. Petersburg. En svensk armé skulle gå gjennom Finland, en annen, ledsaget av den svenske kystflåten skulle rykke fram langs finskekysten og inn i Finskebukten, mens en tredje skulle seile med den svenske flåten og gå i land ved Oranienbaum. Den tredje arméen skulle deretter å rykke mot St. Petersburg. Den 17. juli 1788 møtte den russiske østersjøflåten den svenske flåten i Sjøslaget ved Hogland utenfor øya i Finskebukta med samme navn. Slaget fikk ingen avgjørende utgang, men russerne greide å hindre en svensk landgang. Da krigen var svært upopulær i Sverige og de finske offiserene opprørske, utløste nyhetene om et nederlag ved Hogland et opprør blant noen av de adelige hæroffiserene, kjent som Anjalaforbundet. Det svenske angrepet mot Russland fikk i tillegg Danmark-Norge til å erklære krig mot Sverige i august i overensstemmelse med landets traktatforpliktelser. En norsk hæravdeling rykket inn i Sverige, og vant 29. september 1788 Slaget ved Kvistrum før en fredsavtale ble inngått 9. juli 1789 etter diplomatisk innsats fra Storbritannia og Preussen. Tyttebærkrigen var over, og Danmark-Norge erklærte seg nøytrale i konflikten.
Utseilingen fra Reval etter angrepet 13. mai 1790. J. Hägg (sjohistoriska.se)
De svenske og russiske flåtene møttes på nytt i Slaget ved Ølands søndre odde 25. juli 1789. Heller ikke dette slaget endte med en klar vinner. En måned senere, den 24. august 1789, slo den russiske flåten den svenske kystflåten i det avgjørende Slaget ved Svensksund, også kalt Det første slaget ved Svensksund. I 1790, bestemte kong Gustav seg igjen for å gå i land i nærheten av St. Petersburg, denne gangen ved Viborg. Planen gikk imidlertid i vasken etter et katastrofalt angrep på den russiske flåten i Slaget ved Reval den 13. mai 1790. Et nytt angrep på den russiske flåten ved Kronstadt 3.-4. juni 1790 slo også feil. Det endte med at både den svenske flåten og kystflåten måtte trekke seg tilbake til Viborgbukta, hvor de svenske flåtestyrkene på 400 fartøy ble blokkert og sperret inne av den russiske østersjøflåten en hel måned. Den 3. juli 1790 tvang svenskene seg ut i det dyrekjøpte Viborgska gatloppet. Under utbrytningen fra Viborg mistet svenskene sju linjeskip og tre fregatter.
Sjøslaget ved Kronstadt 3.-4. juni 1790. Aleksej Bogoljubov. (wikipedia.se)
Den svenske flåten trakk seg tilbake til Sveaborg for å utføre reparasjoner, mens den svenske kystflåten satt opp en sterk forsvarsstilling ved Svensksund. Et kraftig russisk angrep på den svenske kystflåten den 9. juli 1790 i Det andre slaget ved Svensksund ble en katastrofe for russerne som tapte ca. 9.500 av 14.000 mann og en tredjedel av sin kystflåte. Det var den største seieren Sverige noen gang oppnådde på sjøen, og banet vei for fred. Russerne gikk med på forhandlinger, og krigen sluttet med freden i Värälä den 14. august 1790.
Viborgska gatloppet 3. juli 1790. J.T. Schoultz. (sjohistoriska.se)
Den russisk-svenske krigen 1788–1790 var i hovedsak uviktig for partene som var involvert. Katarina II regnet krigen mot det svenske søskenbarnet for en mindre distraksjon, siden landstyrkene hennes var opptatte i krigen mot Tyrkia. Hun var i det hele mer urolig over opprørene som fant sted i Polen og i Frankrike. Krigen løste de nasjonale problemene til Gustav III, men i 1792 ble han snikmyrdet i operaen i Stockholm. Etter nederlaget i den finske krigen og freden i Fredrikshamn i 1809, hvor Sverige avstod Finland til Russland, gikk Sverige gjennom store reformer.
Kilde: wikipedia, adelsvapen.com og Fredrik Vilhelm Graméns skriv til kongen datert 14. mars 1797.
(Geir Winnæss - Mai 2014)
Den hellige gral og fyrstelig forfader 2. kvartal 2014 - Keiser av Spania, kong Ferdinand I av León og Castilla »
Anna Sofias 24x tippoldefar kong Ferdinand I den store av León (1017-1065) i León, var konge av León og Castilla og keiser av Spania. Ferdinand var den nest eldste sønnen til kong Sancho III av Pamplona, og etterfulgte i 1035 faren som greve av Castilla. Da han i 1037 beseiret svogeren kong Bermudo av León i Slaget ved Carrion, erobret han León, Asturia og Galicia, og etablerte derigjennom kongeriket Castilla. Fra sin bror Garcia IV erobret han den delen av Navarra som ligger på østsiden av Ebro. I henhold til to spanske forskere skal han ha fått den hellige gral i fredsgave av emiren av Codoba. Gralen er i kristen mytologi en skål, kopp eller kalk som ble brukt av Jesus ved hans siste måltid. Ifølge legenden brukte Josef av Arimatea den også til å fange opp noe av Kristi blod mens han hang på korset, noe som gav den mirakuløse egenskaper. Ordet gral kommer fra latin gradalis, som er navnet på en skål med flere trinn, som ble brukt når man serverte flere småretter på en gang. Senere har gralen først og fremst blitt identifisert med kalken fra den siste nattverd.
To spanske historikere tilknyttet Universitetet i León mener å ha funnet bevis for at den hellige gral befinner seg i byen i Nord-Spania. Den sagnomsuste relikvien etter Jesus Kristus skal ifølge deres teori være identisk med et kongelig drikkebeger som inntil nylig har stått på utstilling i byens basilika San Isidoro. Teorien som er presentert i boken «Los reyes del Grial» (Kongene av Gralen), er skrevet av de to historikerne. I boken som ble lansert i slutten av mars 2014, argumenterer Margarita Torres og José Miguel Ortega del Río for at begeret som Jesus ifølge legenden drakk av ved det siste måltidet, i årevis skal ha stått på utstilling i kirken San Isidoro i León. Undersøkelsene som ledet frem til teorienskal ha begynt med funnet av pergamenter fra det 14. århundre i Egypt. De gamle skriftstykkene beviser angivelig at begeret ble gitt i gave til kongeparet Doña Sancha og Ferdinand I av León på 1000-tallet. Gralen har frem til nå båret navnet til kongeparets datter; El Cáliz de doña Urraca. Doña Urraca var i sin tid en av Europas mest ettertraktede kvinner på grunn av den hellige gralen. Anna Sofia er imidlertid etterkommer etter henne bror kong Alfonso VI, den modige (1040-1109) av León.
Den hellige gral (wikipedia.en)
Kong Alfonso VI, den modige (1040-1109) av León. Alfonso var den nest eldste sønnen til kong Ferdinand I av León og Castilla. I samsvar med Ferdinands siste vilje, ble riket delt mellom hans tre sønner. Den eldste Sancho fikk Castilla, mens Alfonso fikk León. Fra León ble det utskilt en del, Galicia for å opprette en egen stat for sønnen Garcia. Ferdinands to døtre mottok på sin side hver sin by, Elvira fikk Toro og Urraca fikk Zamora. Umiddelbart etter farens død, slo Sancho og Alfonso seg sammen og beseiret lillebroren Garcia. Deretter startet de å krige med hverandre, og den seirende Sancho gjenforente sin fars territorier under sin kontroll i 1072. Han ble imidlertid snikmyrdet av da han beleiret Zamora, og riket ble overtatt av Alfonso som hadde vært i eksil i Toledo. Alfonso omtalte seg som keiser av Spania, og erobret Toledo fra maurerne i 1085, men kunne ikke hindre Almoravidene fra å forene de muslimske statene i Spania året etter. Kong Alfonso ble etterfulgt av datteren Urraca. Anna Sofia er imidlertid etterkommer av søsteren Theresa som ble grevinne av Portugal.
Begeret til prinsesse, senere dronning Urraca av Zamora består av to deler, lagd av forskjellige typer halvedelstener. Det opprinnelige begeret etter Jesus består ifølge historikerne bare av den øvre delen. Begeret i León er satt sammen av to drikkebegre, det nederste er snudd opp ned. Begeret i León er innsatt med gull og dekket med agater, perler, smaragder, ametyster og safirer, slik datidens egyptiske konger pleide å utsmykke gaver for å hedre andre. Ifølge overleveringene var de to begrene allerede satt sammen til ett da det ankom det kristne samfunn i Kairo. Trolig har begeret blitt ekstra utsmykket før det ble sendt til León. I pergamentene er det i tillegg beskrevet hvordan begeret så ut, at det manglet en bit i toppen. Beskrivelsen stemmer nøyaktig med begeret i León.
Basilika de San Isidoro de León (wikipedia.en)
Den hellige gral har stor symbolverdi i kristen sammenheng og regnes som begeret Jesus drakk av under sitt siste måltid med disiplene før han ble korsfestet. Den nye teorien fra León baserer seg på det kristne grupper i Jerusalem på 300- og 400-tallet mente var den hellige gral. Det ble kalt Kristi beger, og var blitt tatt vare på av det kristne samfunnet i Jerusalem i mange hundre år etter Kristus. De kristne skjulte og oppbevarte det som en helligdom. Gralen skal ha blitt oppbevart i den hellige gravs kirke. Kirken ble etter sigende bygget på Golgata der det hevdes at Jesus ble korsfestet og døde, og hvor graven hans skal befinne seg. Ifølge to egyptiske pergamentruller, skal begeret ha blitt stjålet rundt år 500 og brakt videre til Egypt hvor det først ble gitt det kristne samfunnet og senere havnet i eie hos Fatima-dynastiet. På 1100-tallet kom begeret til Spania som en gave til emiren av Cordoba for hans bistand under hungersnøden i Egypt. Han gav det rundt 1050 til kong Ferdinand I som symbol på respekt og for å opprettholde en fredelig relasjon til kongeriket i León. Kong Ferdinand I av León styrte ett av de rikeste kongedømmene på den tiden. Man er sikre på at han visste at begeret stammet fra Jerusalem og det siste måltidet til Jesus. Det står i pergamentene at kalifen i Kairo forespurte via Emiren i Cordoba om kong Fernando I var interessert i Kristi beger.
Gralens reise (elnortedecastilla.es)
Dersom denne fortellingen om den hellige gral stemmer, betyr det at det autentiske begeret befinner seg i León. Etter at teorien ble kjent skal San Isidoro kirke ha sett seg nødt til å fjerne klenodiet fra sin vante plass på grunn av stor pågang av besøkende. Kirken vil nå finne et mer egnet sted der begeret kan stilles ut slik at alle kan få se det. Det er noen uklare forhold i historien. Var begeret innom de kristne i Egypt, og hvordan endte det til slutt hos kalifen? Var begeret en gave fra kalifen til kong Ferdinand eller fra emiren av Cordoba?
Kilde: wikipedia.no, spaniaguiden.no og news.com.au og tv2.no.
(Geir Winnæss - Mai 2014)
Kristendommen i Skandinavia og forfader 1. kvartal 2013 - Erkebiskop Håkon av Nidaros »
Anna Sofias forfader erkebiskop Håkon av Nidaros var Norges siste gifte erkebiskop. Han ble vigslet til erkebiskop 14. april 1267, og var det frem til han døde i Trondheim 18. august samme år. Han skildres som en god og klok mann. Håkon hadde vært biskop i Oslo siden 1948, og før det rektor ved Oslo katedralskole (Schola Osloensis) og medlem av domkapitlet ved Hallvardskirken i Oslo. Oldemor har en rekke forfedre som har vært geistlige og/eller har hatt betydning for kristendommens historie og utvikling. I 1. kvartal 2013 ble det presentert en oversikt over hennes hellige og salige forfedre. I 1. kvartal 2012 presenterte vi kong Balduin II av Jerusalem som også vært herre av korsfarerstaten og grevskapet Edessa. Under kultur og Kingdom of Heaven omtaler vi Anna Sofias forfader, den brutale Renaud (Reynald) de Châtillion, fyrste av Antiokia og hersker over Transjordan som ble egenhendig drept av Saladin etter han ble tatt til fange i Slaget ved Hattin. Flere av oldemors forfedre har vært korsfarere.
Jesus på korset (maleri av Alvis Vivarini 1566)
I tillegg hadde en rekke sentrale roller i forbindelse med innføringen av kristendommen og reformasjonen i Skandinavia. Hennes forfader kong Olav den hellige tilskrives æren for å ha innført kristendommen til Norge. Den første kristne kongen var imidlertid Anna Sofias forfader kong Olav Tryggvason som var konge femten år før ham. I motsetning til i Norge ble kristendommen innført over tid i Danmark. Anna Sofias forfader kong Harald Blåtann var imidlertid den som innførte den som statsreligion. Jellingestenen blir betegnet som Danmarks dåpsattest. Den er reist for å proklamere kongens dåp og etablering av kristendommen som landets statsreligion. Anna Sofias forfader Olav Skötkonung var den første kristne kongen i Sverige, men innføringen møtte mye motstand. Selv om kristendommen ble ansett være innført i Sverige i det 12. århundre, ledet Anna Sofias forfader, den norske kongen Sigurd Jorsalfare et korstog i Småland tilsigene for å konvertere de lokale til kristendommen.
Martin Luther (wikipedia.no)
Reformasjonen i Danmark og Norge ble drevet gjennom av Anna Sofias slektning kong Christian III. Utviklingen ble imidlertid startet av hans farfar og Anna Sofias forfader kong Christian II. Christian IIIs far og Anna Sofias forfader kong Fredrik I var motstander av reformasjonens ideer, men tillot like vel spredningen av ideologien. I Sverige anses Anna Sofias forfader kong Gustav I Vasa og brødrene Laurentius Petri Nericius og Olaus Petri som de protestantiske reformatorene av Sverige. Laurentius Petri som var svigersønn av Anna Sofias formoder Birgitta Kristiernsdotter Vasa var Sveriges første lutheranske erkebiskop. Til tross for at han ble vigslet av den katolske biskopen Petrus Magni bestrider den romersk-katolske kirken en apostolisk suksesjon. Det er ikke mulig å snakke om reformasjonen i USA. Da Anna Sofias forfader, major Peter Holländer Ridder, guvernør i Nya Sverige ankom Amerika i april 1640 hadde han med seg garnisonspresten Reorus Torkillus. Torkillus ble den første evangelisk-lutherske presten i det som senere skulle bli USA. I begynnelsen ble gudstjenestene holdt i en tømmerstue, men Ridder lot oppføre og i 1642 innvie en kirke utenfor skansene til Fort Christina. Bygget ble senere i samme århundre erstattet av et nytt. Holy Trinity Church (Old Swedes) i Wilmington, Delaware er det eldste kirkebygget som i dag benyttes til gudstjenester og den første evangelisk-lutherske menigheten og kirken i de forente stater.
Under følger de geistlige forfedrene som er avdekket så lang.
-
Den salige Pipin av Landen (580-640) var klostergrunnlegger. Les mer
-
Den hellige Arnulf av Metz (582-640) var biskop av Metz og helgen (far til den hellige Klodulf). Les mer
-
Den salige Itta av Nivelles (ca. 600-652) var klostergrunnlegger, nonne og helgen. Les mer
-
Den hellige Sigrada av Soissons (ca. 600-ca. 680) var benediktinernonne. Les mer
-
Den hellige Bathild av Neustria (626/27-680) var klostergrunnlegger og nonne. Les mer
-
Den hellige Klodulf (Clou) (død ca. 692) var biskop av Metz i 40 år og helgen (sønn av den hellige Arnulf). Les mer
-
Irmina av Oeren (død mellom 704 og 710) grunnla etter mannens Hugoberts død i 697 klosterkirken i Echternach. Hun ble selv abedisse i St. Marias kloster i Oeren som senere ble gitt navnet St. Irmina. Les mer
-
Den hellige Begga av Andenne (død 694) var klostergrunnlegger, abbedisse og helgen.Les mer
-
Den hellige Liutwin (ca.660-722) var biskop i Trier og klostergrunnlegger i Mettlach. Les mer
-
Bertrade den eldre av Prüm (ca. 660-721) var medstifter av klosteret i Prüm. Les mer
-
Regintrud av Austrasia (ca. 660-ca. 730) gikk etter ektefellen Theudeberts død i 680 inn i Nonnbergklosteret, hvor hun var abbedisse fra 720 til 725.Les mer
-
Den hellige Vilhelm av Gellone (755-812/14) var klostergrunnlegger og legbror i benediktinerordenen. Les mer
-
Wala av Corbie (ca. 773-836) oppgav etter sin hustru Rothlindis av Aquitanien (de Gellone) i 814 sine verdslige oppgaver, og trådte i kirkelig tjeneste. Han var i tidsrommet 826 til 831 abbed i klosteret i Corbie og Corvey og fra 834 i klosteret i Bobbio.Les mer
-
Ermentrude of Orléans (823-869) fikk klosteret Abbaye Notre-Dame-des-Chelles i gave av sin mann Karl den skallede. Da han drepte hennes bror, lot hun seg skille, og trakk seg tilbake til et liv som nonne. Les mer
-
Ealhswith av Mercia (852-905) grunnla St. Mary's Abbey, benevnt Nunnaminster, i Winchester, og var nonne der etter sin mann Alfred den stores av Englands død i 899. Les mer
-
Balduin II av Flandern (ca. 865- 918) var greven av Flandern og ved arverett abbed av klosteret St. Bertin fra 892 og til sin død. Les mer
-
Den hellige Mathilde (ca.895-968) var klostergrunnlegger og oblat i benediktinerordenen. Les mer
-
Willa av Toscana (911-970) ble etter sin manns død i 996 nonne. Les mer
-
Den hellige Vladimir av Kiev (ca. 957-1015) kristnet Kievriket og var kirkebygger. Les mer
-
Den salige Rikissa av Lothringen (ca. 995-1063) var etter mannens død nonne. Les mer
-
Den hellige Anna av Holmgard (1001-1050) var klostergrunnlegger og nonne. Les mer
-
Den hellige Adele av Messines (1009-1079) var benediktinernonne. Les mer
-
Den hellige Ladislas av Ungarn (1040-1095) var kirkebygger. Les mer
-
Den hellige Erik IX Jedvardsson av Sverige (ca.1120-1160) var korsfarer og kirkebygger. Les mer
-
Håkon av Nidaros (død 1267) var Norges erkebiskop. Han var rektor ved Schola osloensis (Oslo katedralskole) før han ble valgt til biskop i Oslo i 1248. I 1267 ble han norsk erkebiskop, men døde få måneder etter innvielsen. Håkon var Norges siste gifte katolske erkebiskop. Han er forfader 1. kvartal 2014. Les mer/Les mer
-
Birgitta Knutsdotter (Lejonbjälka) (død 1350) var nonne i Santa Clara Kloster. Les mer
-
Den hellige Birgitta av Sverige (ca.1303-73) var grunnlegger av Birgittinerordenen og aggitator for korstog i Baltikum (slektsskapet er omdiskutert). Heliga Birgitta var formoder 4. kvartal 2012. Les mer
-
Peder Bengtsson Gylta (ca. 1443-1527) var prästmunk i Vadstena kloster. Gift med Ingeborg Pedersdotter (Sparre af Rossvik). Les mer
-
Jonas Rääf (Rangedalen) (død 1537). Blev omkring 1480 kyrkoherde över hela Älvdalen i Värmland, antog lutherska läran och blev den förste lutherske prästen i Älvdalen. Begraven i Ekhärads gamla kyrka.Les mer
-
Ingeborg Pedersdotter (Sparre af Rossvik) (ca. 1460-1529) var nonne Eskilstuna kloster. Gift med Peder Bengtsson Gylta.
-
Olaus Kaxe (1467-1502) var prost i Tuna, kyrkoherde og pastor.
-
Ericus Jonæ (1483-1588) var kyrkoherde i Ekshärad og prest frem til sin død 104 år gammel. Les mer
-
Ericus Olai Kaxe (1502-1584) var kyrkoherde og kontraktsprost i Tuna, Uppsala län og Stavby.
-
Jacob Stellwagen (avdød) var diakon i Hettstedt, fra 1535 i Heldrungen. Datteren Barbara giftet seg ca. 1535 med Johannes Krause, presten i Ellrich.
-
Johannes Benedicti (Stora Wånga-släkten) (1519-1586) var prost og kyrkoherde i Fägred pastorat i Skara stift. Les mer
-
Johannes Crusius (Krause) (1520-1558) Var lutheransk pastor i Rothenburg an der Saale (General-superintendant). Han ble ordinert av Martin Luther. Les mer
-
Enevaldus Sigfridi (ca. 1520-1570) var skolemester og kyrkoherde i Viborg. Les mer
-
Sveno Laurentii Brunius (1520-1579) var kyrkoherde i Stora Kil og prost över östra Värmland. Les mer
-
Ingelbertus Olai Helsingus (ca. 1520-1602) Var kapellan og pastor i Umeå, kyrkoherde i Nederluleå, kyrkoherde og prost i Leksand og hovpredikant for Gustav Vasa. Les mer
-
Olaus Canuti Helsingius (1524-1607) var kyrkoherda i Stora Tuna.
-
Olaus Stephani Bellinus (1528 el.1539-1618) var biskop i Västerås. Les mer/Les mer
-
Petrus Petri Svenske (ca. 1530-1591) var kyrkoherde i Höreda og Melby i Linköpings stift. Les mer
-
Germundus Jonæ (1531-1611) var kyrkoherde i Göteryd.
-
Mattias Petri (Upplänning) (1533-1611) var kyrkoherde i Västra Husby, Linköpings stift, Östergötland. Les mer
-
Elaus Laurentii (1510-1556) var kyrkoherde i Delsbo.
-
Olof Laurentii (Bure) (ca. 1541-1631) var kyrkoherde i Nora i Ångermanland, sedan i Nora i Uppland. Les mer
-
Christopherus Laurentti (ca. 1543-1614) var kyrkoherde i Tierp. Les mer
-
Daniel Danielis Cuprimontanus Svinhufvud i Westergötland (1550-1588) var kyrkoherde i Vika, Västerås
-
Johannes Crusius (1550-1616), Mag der Philos, var lutheransk pastor ved Katharinenstift og hoffpredikant i Eisleben. Les mer
-
Elof Ingelberti Terserus (1554-1617) var kyrkoherde i Leksand. Les mer
-
Erlandus Gudmundi (1554-1630) var kyrkoherde i Visnums-Kil och senare i Nor. Prästvigd i Linköping (1576). Les mer
-
Siggo Christophori (ca. 1556-1643) var prästvigd (1583), kaplan i Växjö (1584), komminister i Jäders församling i Strängnäs stift (1587) og prost och kyrkoherde i Fors, Eskilstuna (1609) och Kloster.
-
Johannes Olai (avdød) var kyrkoherde i Stigtomta og Nykyrka.
-
Benedictus Erici (1559-1634) var komminister i Ekshärad, kapellan i Älvdalen 1585 og kyrkoherde i Ekshärad. Han underskrev Uppsala mötes beslut i 1593 (Benedictus in Elffuedalen). Les mer
-
Crispin (Crispinus) Flügge (ca. 1560-1599) var diakon i Lübeck (1582). Les mer
-
Magnus Petri Nycopensis (død 1614) var predikant på den svenske skipsflåten, hovepredikant for kong Erik XIV og kyrkoherde i Stigtomta og Nykyrka. Les mer
-
Johannes Laurentii (1570-1609) var kyrkoherde i Nora socken i Ångermanland (1590-1609). Les mer
-
Stephanus Olai Bellinus, alt Gavelander (1570-1629) var kyrkoherde i Husby.
-
Carolus Olai Hising (1572-1642) var prost og kyrkoherde i Fellingsbro.
-
Abraham Petri Lod/Kule (ca. 1574-1619) var kyrkoherde i Bettna pastorat i Strängnäs stift.
-
Laurentius Beronis (1580-1635) var kyrkoherde i Visnum. Les mer
-
Jonas Germundi Palma (ca. 1580-1642) var prost og kyrkoherda i Torstuna, hovpredikant og superintendant over Jämtland og Härjedalen. Les mer
-
Professor Johannes Johannis Rudbeckius d.ä. (1581-1646) var biskop i Västerås. Han var forfader 3. kvartal 2012. Les mer/Les mer/Les mer
-
Sven Ekeblad var komminister i Gökhems församling i Skara stift (svigerfar til Johannes Johanni Iser).
-
Johannes Johanni Iser (1582-1669) var komminster i Väse og Alster (svigersønn til Sven Ekeblad). Les mer
-
Christophorus Siggonis (1593-1661) var prost och kyrkoherde i Eskilstuna.
-
Segricus Segerici Nentzelius (1600-1638) var kyrkoherde i Stora Tuna. Les mer
-
Gudmundus Erlandi Norenius (1607-1645) var kyrkoherde i Gillberga pastorat 1648 i Karlstads stift (1648) og prost över Nordmark kontrakt (1653). Les mer
-
Tomas Bartholdi Rajalenius (ca. 1610-1688) var kapellan i Vittis, sogneprest i Tyrvis og prost i Satakunta. Les mer
-
Christophurus Nikolai Spak (senere Uranius) (1610-1697) var komminister. Les mer
-
Petrus Petri Torpensis Sudermannus (1611-1679) var adjunkt ved det teologiske fakultetet i Åbo og kyrkherde i Odensvi.
-
Andreas Andreæ Welinius (1620-1666) var sockenadjunkt. Les mer
-
Dr. Nikolaus Johannis Rudbeckius (1622-1676) var doktor i teologi og biskop i Västerås.Les mer
-
Johannes Tomasson Rajalinus (1640-1686) var prost och kyrkoherde i Rajala. Les mer
-
Peter Petersson (Petrus Petrinus) Torpensis (1647-1711) var komminister i Hedemora.
-
Nicolai Christphorii Risell (1655-1708) var kyrkoherde i Hesselsskog pastorat. Les mer
-
Michaël Christiani Koch (1661-1733) var huspredikant hos feltmarskalk Rutger von Ascheberg, kontraktsprost og kyrkoherde i Stenkyrka, Klövedal og Valla församlingar på Tjörn, Göteborgs stift og medlem av riksdagen. Les mer
-
Dionysis Dionyssi Chenon (1676-1740) var prost og kyrkoherde i Filipstad, Karlstad skift (1718-40).
Kilder: wikipedia.no, wikipedia.en, wikipedia.se, wikipedia.dk, adelsvapen.com
(Geir Winnæss - Januar 2014)
Korstogene og militær forfader 1. kvartal 2014 - Jarl Erling Skakke var lendmann, riksstyrer, politiker og korsfarer »
Norske korsfarerforfedre
En rekke av Anna Sofias forfedre og slektninger deltok i religiøse kriger. Flere av dem reiste på korsferd til Det hellige land og Baltikum. De mest kjente av hennes norske korsfarerforfedre er lendmann Skofte Ogmundsson, kong Sigurd Jorsalfare og lendmann, den senere jarlen Erling Skakke. Førstnevnte nådde aldri Det hellige land, men døde i Roma på veien dit. I tillegg ledet oldemors forfader, den senere kong Harald Hardråde Livgarden til den bysantinske keiseren i Konstantinopel (Myklagard).
Kongeriket Jerusalems riksvåpen (wikipedia.no)
Sigurds Jorsalfares reise til Det hellige land startet i 1008 og ble avsluttet i 1011. Det første året overvintret de imidlertid i England. Deretter gikk ferden til det kristne Galicia (Nord-Spania), videre langs den mauriskkontrollerte kysten av Den iberiske halvøy, gjennom Gibraltarstredet (Norvasund) og inn i Middelhavet. «Den kampglade konge» og hans «hengivne mannskap» lovprises av skaldene for sine mange seire over motstandere som omtales som hedenske skarer, djevelens tjenere og liknende. Fienden, hvilket blod fløt i strie strømmer fant nordmennene på land, blant annet ved Lisboa, på øyene Formentera, Ibiza og Menorca og på sarasenske skip som de kom i kamp med ute på havet. Lisboa og Menorca skal ha blitt erobret og overbrakt til lokale kristne ledere. Formidable festningsanlegg skal ha blitt inntatt. I August 1110 nådde Sigurd og hans menn målet for reisen. Da gikk i land ved Jaffa, ble de ærefullt mottatt av kong Balduin I av Jerusalem, den første kongen i korsfarerriket. Balduin ledsaget dem til Jerusalem og Jordan. Skalden Einar Skulesson fremhever at «den gavmilde fyrste, som en lovprist handling, badet i Jordanelvens rene vann». Etter oppholdet i Jerusalem reiset de ut til kysten, hvor nordmennene hjalp kongen med å ta byen Saydai (Sidon) (Sætta). Tilbakereisen fra Det hellige land la Sigurd og hans menn over Konstantinopel og videre over land. De kom hjem i 1111. Kong Sigurd ledet senere et korstog i det hedenske Småland på 1120-tallet, det såkalte Kalmare ledung. Oldemor er etterkommer av Sigurds datter Kristin som giftet seg med jarlen Erling Skakke.
Kart over Kongeriket Jerusalem (wikipedia.no)
Erling Skakke deltok som en av hærførerne i en korsferd som ble ledet av Ragnvald Orkenøyjarl fra 1151 til 1155. De kjempet mot muslimene både på Sicilia og Sardinia. Dette skal ha blitt det store vendepunktet i Erling Skakkes liv. Her viste han både klokskap og djervskap i strid, blant annet da han under bordingen av et stort muslimsk skip ved Sardinia fikk det hugget i halsen som gjorde at han senere bar hodet litt på skjeve og ble kalt «Skakke». På turen lærte han ikke bare å kjenne Det hellige land, men på nedreisen også deler av Frankrike og Spania og på veien hjem blant annet Konstantinopel og Roma. Etter hjemkomsten ble han regnet for en mye større mann enn før. Han ble hjulpet av det giftet han kanskje allerede hadde inngått før korsferden gjennom sitt nære forhold til kong Inge Haraldsson. Kristin, Anna Sofias formoder og datter av kong Sigurd Jorsalfare og gjennom moren, dronning Malmfrid, søskenbarn til Anna Sofias forfader, danskekongen Valdemar I. Oldemor er etterkommer etter Erlings datter Ragnhild som giftet seg med lendmann Jon Torbergsson på Randaberg.
Harald Hårdråde flyktet via Gardarike etter sin deltakelse i Slaget på Stiklestad i 1030, hvor hans bror og også en av Anna Sofias forfedre kong Olav den hellige falt. Væringene, den bysantinske keiserens livgarde bestod av skandinaviske leiesoldater. De var kjent for å være spesielt fryktløse, sterke og dristige, og keiseren satte stor pris på dem. Det er grunn til å tro at den unge Harald, som hadde kamperfaring og var av kongelig byrd, ble ønsket hjertelig velkommen og viste gjengjeld for gjestfriheten. I løpet av de sju årene han var i Konstantinopel, fra 1034 til 1041 gjorde han en kometkarriere og ble utnevnt til sjef for livgarden. Til tross for at han kjempet mot muslimske styrker, kan han ikke defineres som korsfarer i ordets forstand.
Ved et sjeldent lykketreff er det bevart et bysantinsk manuskript som forteller om Harald. Det ble oversatt og kommentert av historikeren Gustav Storm i 1884:
Araltes var sønn av kongen i Varangia, og hadde til bror Julavos, som etter sin fars død arvet det fedrene rike og gjorde sin bror Araltes til den annen i riket etter seg. … Men etter at keiser Mikhael og den følgende keiser, hans søstersønn, begge var døde, ville Araltes i keiser Monomakhos’ tid dra hjem til sitt land; men det ble ikke tillatt ham, og man la hindringer i veien for hans reise. Likevel kom han seg unna i hemmelighet og ble konge i sitt land i stedet for broren Julavos; og han hadde vært vel tilfreds med å være utnevnt til manglabites og spatharokandidatos, og også som konge bevarte han troskap og kjærlighet mot romerne.
Sagaene regner opp de militære aksjonene Harald deltok i som skal omfatte i alt 18 større slag rundt om i middelhavslandene, blant annet på Sicilia og i Nord-Afrika. Han skal ha deltatt i erobringen av 80 byer. Dette var for øvrig under regjeringstiden til to av Anna Sofias forfedre, keiser Konstantin IX Monomach og keiserinne Zoë Porphyrogenita. Sagaene forteller at Harald reiste ganske brått fra Konstantinopel. Bysantinerne sier rett ut at han deserterte fra en høyt ansett offiserstilling, og forteller at Harald og mennene var umåtelig rike da de vendte hjem. Skipet deres var søkklastet med gull og kostbarheter, sier Snorre. Etter alt å dømme skal vi ta det bokstavelig. I løpet av Haralds tid i Konstantinopel hadde tre keisere dødd. Bysantinerne hadde den skikken at ved keiserens død hadde gardistene rett til å plyndre palasset og stikke alle de kostbarheter de fant i sin egen lomme. Og selvfølgelig hadde de rett til utbytte ved plyndringer i vellykte felttog. Harald, som høy offiser, hadde krav på den største andelen av byttet. Kort sagt, det er sant at Harald og hans menn var ufattelig rike da de kom hjem. Så rike at de var i stand til å dreie politikken. Dessuten hadde de tilegnet seg en militær kompetanse som overgikk det meste hjemme i Norge.
Det bysantinske riket i 1045 (egrogores.wordpress.com)
Skofte Ogmundsson var norsk lendmann av Giske-ætten på Giske og fetteren til Anna Sofias forfader kong Olav Kyrre. Han var oldebarn til lendmann Erling Skjalgsson, gift med kong Olav den hellige sin merkesmann Tord Foleson sin datter Gudrun og far til Ogmund, Finn, Tord, Tora og Ragnhild. Datteren Tora ble gift med Åsulv Skulesson på Rein. Tora og Åsulv var oldeforeldrene til Anna Sofias forfader Hertug Skule. Etter uoverensstemmelser med Anna Sofias forfader kong Magnus Berrføtt dro Skofte og tre av sønnene høsten 1102 fra Norge på korsferd med fem vel utrustede hærskip. Skofte seilte gjennom Gibraltarstredet, men kom ikke lenger enn til Roma, hvor han døde. I Italia døde også de tre sønnene. Omtrent samtidig, 10. juli 1103 døde Anna Sofias forfader, danskekongen Erik Eiegod på Kypros på vei til Det hellige land. Skoftes menn fullførte ferden, noen til Konstantinopel, andre til Jerusalem, og vendte hjem i god behold.
Reisene som Anna Sofias forfedre la ut på har hatt stor betydning for Norges utvikling. Korsfarerne lærte ikke bare å kjenne Det hellige land og Jerusalem, men også England, Frankrike, Spania, Roma og Konstantinopel. Det ble et møte med religioner, ridderdyder, byplanlegging, arkitektur, hoffkultur, organisasjon, byråkrati og krigskunst, kunnskap som de tok med seg hjem.
Korstog i Finland, Baltikum og Russland
Anna Sofias svenske, danske og tyske forfedre deltok på korstog i Finland, Baltikum og Russland. Blant de som er avdekket er kong Erik IX den hellige av Sverige, formynderregenten Birger jarl, den livlandske lederen Kaupo af Turaida og kong Valdemar II Sejr av Danmark. Erik den hellige og biskop Henrik skal ha ledet det Første svenske korstoget mot det egentlige Finland, et landskap på sydvestre spissen av Finland på 1150-tallet. Dette ledet etter hvert til at landskapet ble innlemmet i det svenske riket. Formynderregenten Birger Magnusson, Birger jarl ledet det Andre svenske korstoget mot tavasterne i Finland i tidsrommet 1238-1239. Etter fremgangen mot tavasterne fortsatte svenskene i 240 sin fremrykning mot øst, hvor de overskred grensen til Republikken Novgorod. Russiske kilder forteller at Alexander af Novgorod (Alexander Nevskij) slo svenskene på Nevas strand den 15. juli 1240. Birger jarl skal imidlertid allerede ha returnert til Sverige da svenskene ledet av biskop Thomas tapte for russerne. Det Andre svenske korstoget fortsatte i 1248-1250. Som et resultat av korstoget ble Finland svensk de neste 550 årene. En annen viktig hærfører og korsfarer var Anna Sofias forfader, den livlandske lederen og kvasikongen Kaupo af Turaida.
Kaupo af Turaida var den første fremtredende livlender som ble kristnet. Han var en ivrig kristen og venn av biskop av Albert av Riga. Albert tok ham i 1203/1204 med til Roma, og presenterte ham for pave Innocens 3. Paven var imponeret over den konverterte hedenske høvdingen, og gav ham en bibel. Da han vendte hjem fra reisen, gjorde stammen opprør mot ham. Kaupo var med å erobre og ødelegge sin tidligere Turaida borg i 1212. Borgen blev genoppbygget i sten to år senere, og er bevart den dag i dag. Kaupo af Turaida deltok i de nordiske korstogene mot de hedenske estere og ble drept i Slaget på Mattheus' Dag i 1217 av tropper tilhørende den estiske lederen Lembitu. Hvilke andre svenske forfedre og slektninger som deltok i de tre svenske korstogene er ikke klart.
Kong Valdemar Sejr ledet den danske hæren i korstoget og Slaget ved Lyndanisse mot esterne ved dagens hovedstad Tallinn. Etter å ha samlet et meget stor hær, dro kongen mot Estland med 1500 langskip i korstog mot det de så på som hedenske estlendere. Flåten nådde Estlands nordlige provins Revele i begynnelsen av juni 1219. Med i flåten var var også erkebiskopen av Lund, Anders Sunesen, og biskop Theoderik av Estland. I hæren deltok flere av kongens vasaller, tyskere under grev Albert og sorbere under Vitslav I av Rügen. Anna Sofias forfader kong Valdemar Sejrs far, danskekongen Valdemar I den store hadde tidligere gjennomførte korstog og underlagt seg Rügen.
Dannebroge faller fra himmelen under Slaget ved Lyndanisse (wikipedia.dk)
Korsfarerne slo seg ned ved Lyndanisse og begynte å oppføre en borg, «Castrum danorum», som senere og på estisk ble til Tallinn, danskeborgen. Under byggingen av borgen kom flere estiske forhandlere på besøk for å trekke ut tiden, mens de selv samlet sin hær. Kvelden 15. juni 1219 angrep esterne danskene og deres allierte fra fem kanter. Biskop Theoderik ble drept av esterne, som trodde de hadde drept kongen. Alt tydet på et katastrofalt nederlag for korsfarerne. Imidlertid ble ikke sorberne oppdaget av den estiske angrepsstyrken. Vitslav gjennomførte et hurtig motangrep som stanset den estiske fremrykningen. Dette ga de øvrige korsfarerne tid til å samle seg og omgruppere, hvoretter de i fellesskap klarte å drive den estiske hær på flukt. Tallinn og store deler av dagens Estland ble etter dette underlagt Danmark.
Ifølge sagnet knelte erkebiskop Anders Sunesen i bønn på en bakketopp under slaget. Når han rakte armene mot himmelen, rykket danskene frem, når armene ble senket på grunn av tretthet, trakk de seg tilbake. Hjelpere kom til for å støtte den gamle erkebiskopens armer. Da kampen var på sitt mest intense, sendte Gud hjelp. Tegnet var et rødt flagg med et hvitt kors som falt ned fra himmelen. Dette oppmuntret de danske soldatene ytterligere, og de vant en stor seier. Kong Valdemar Sejr kunngjorde at det korsflagget som ga danskene seieren heretter skulle være det danske flagget, i dag kjent som Dannebrog.
Korstog
Korstog, det vanlige navnet på en rekke krigstokt i middelalderen, som hadde til hensikt å spre katolsk kristendom eller verne den mot hedninger, muslimer eller kjettere. Ordet brukes særlig om hærferder som vesteuropeiske riddere gjennomførte mot muslimske riker innerst i Middelhavet, for å vinne og holde Palestina (fra like før 1100 til ut på 1200-tallet). Navnet skriver seg fra det røde korset som deltagerne festet på høyre skulder. Fra gammelt av er det vanlig å medregne sju store korstog og mange mindre. Tanken om «den stridende kirke», dens enhet og overherredømme, vant næring gjennom indre reformbevegelser og ytre konflikter, og korstogtanken fanget derfor opp viktige tendenser i hele periodens politiske idéhistorie. I Spania hadde også striden med islam vært i gang helt fra 800-tallet. Ved midten av 1000-tallet trengte så de tyrkiske seldsjukkene frem i Lilleasia, og tok blant annet Jerusalem fra de egyptiske fatimidene i 1077.
De gjorde slutt på den toleransen som både pilegrimer og kjøpmenn fra vest i lang tid hadde nytt godt av. Blant annet gikk det ut over de italienske byene. Bak korstogene skimtes mange motiver, fra ublandet trosforsvarerglød til umaskert handelsimperialisme og ren plyndrelyst. Men at pave Urban 2s appell om hjelp til Anna Sofias forfader, den bysantinske keiser Alexios I Komnenos, mot seldsjukkene i 1095 utløste slike veldige krefter, kan knapt forklares uten at man legger stor vekt på den religiøse glød som særmerket tiden. «Gud vil det» ble Vestens krigsrop. De som tok korset, kunne også se frem til kirkens lønn, de kunne få gjeld utsatt, fritas fra mange slags byrder, slippe ut av livegenskap eller få sine synder tilgitt.
Keiser Alexios' regjeringstid på nesten 37 år var full av kamp. Han måtte som nykronet keiser møte det voldsomme angrepet til normannerne ledet av Anna Sofias forfedre hertug Robert Guiscard og sønnen fyrste Bohemond I av Antiokia. Normannerne tok Dyrrhachium og Korfu og beleiret Larissa i Thessalia. Alexios led flere nederlag før han var i stand til å slå tilbake. Det klarte han ved å bestikke den tyske kong Henrik IV med 360.000 gullstykker til å angripe normannerne i Italia. Dette tvang normannerne til å konsentrere seg om sitt forsvar hjemme i 1083–1084. Han sikret seg også en allianse med grev Henrik av Monte Sant'Angelo som kontrollerte Garganohalvøya. Henriks troskap var det siste eksempelet på bysantinsk politisk kontroll i Italia. Den normanniske faren endte foreløpig da Robert Guiscard døde i 1085, og bysantinerne tok tilbake det meste av sine tap.
Alexios inntok en forsonende holdning ovenfor paven så tidlig som i 1090 med tanke på å søke vestlig hjelp mot seldsjukkene. Hans utsendinger møtte Urban II i konsilet i Piacenza i 1095. Hjelpen han ønsket fra Vesten var rett og slett en styrke av leiesoldater og ikke den enorme mengden som ankom etter at paven forkynte det første korstog ved konsilet i Clermont senere samme år. Han ble forbauset og flau og var ikke klar til å forsyne dette antallet mennesker mens de beveget seg i hans territorium. Keiseren kunne bare se på at hans områder i Balkan ble utsatt for ytterligere plyndring fra hans egne allierte. Alexios sendte den første uorganiserte gruppen av korsfarere ledet av Peter Eremitten over til Lilleasia. Der ble de massakrert av tyrkerne i 1096. Den andre og enda mer fryktinngytende gruppen av korsfarere beveget seg gradvis mot Konstantinopel, ledet i seksjoner av Godfred av Bouillon, Anna Sofias forfader Bohemund av Taranto (fyrste Bohemond I av Antiokia), Raimond IV av Toulouse og andre viktige medlemmer av den vestlige adelsstanden. Alexios brukte anledningen til å møte korsfarerlederne separat ettersom de ankom og skaffet seg troskapsløfter og løfter om å overgi erobrede landområder til Østromerriket. Alexios lovet å forsyne dem med provisjoner i bytte mot deres troskapsløfter etter som han overførte kontingentene inn i Asia.
Muslimsk ekspansjon (632-732)
De islamske erobringene er betegnelsen på de arabiske erobringene som fant sted etter profeten Muhammeds død. De spredte seg fra den arabiske halvøy, under Rashidun- og Umayyad-kalifatene, gjennom Midtøsten, Sentral-Asia, Nord-Afrika og Spania, helt til Sør-Frankrike, hvor de tapte for Anna Sofias forfader rikshovmesteren Karl Martell i det avgjørende Slaget ved Tours i 732. Erobringen av Hispania, 711-788, er den første av det islamske Umayyad-kalifatets, av det kristne vestgotiske riket på den iberiske halvøya, kjent for dem under det arabiske navnet al-Andalus.
Den islamske erobringen av Hispania ble fulgt av den islamske invasjon av Gallia i 711 under den muslimske lederen Tariq ibn Ziyad. I det 8. århundret erobret muslimske hærer regionen Septimania, den siste rest av den vestgotiske riket. Umayyad-erobringen ble stanset av hertug Odo den store av Akvitania i Slaget ved Toulouse i 721, men de raidet sporadisk søndre del av Gallia helt til Avignon, Lyon og Autun. Etter Karl Martells seier i Slaget ved Tours i 732 kontrollerte frankerne Akvitania og gjeninnførte sin autoritet over Burgund. Men først i 759 klarte de å gjenerobre middelhavsregionen av Septimania.
Reconquista (gjenerobringen) (718-1492)
Reconquista er en betegnelse på den kristne gjenerobringen av den iberiske halvøy fra maurerne mellom 718 og 1492. I 711 invaderte maurerne den iberiske halvøy og seiret i slaget ved Guadalete. I løpet av fem år hadde de underlagt seg det meste av halvøya, og knust de visigotiske kongedømmene. Gjenerobringen av områdene startet et par år senere, da visigoteren Pelayo seiret over en muslimsk hær ved Covadonga. Den portugisiske reconquista kulminerte i 1250 da Afonso III erobret Algarve. Han styrte dermed over et rike som i stor grad tilsvarer dagens Portugal. I Spania kulminerte prosessen 2. januar 1492, da Ferdinand og Isabella kastet ut den siste mauriske herskeren, Boabdil av Granada og forente det meste av dagens Spania under sitt styre (Navarra ble ikke innlemmet før i 1512).
Det første korstoget (1095-1099)
En første bølge av korsfarere nådde aldri frem. Det første egentlige korstog, 1096 til 1099 samlet en stor flokk riddere, særlig franske og søritalienske (normanniske), menn som Raimond av Toulouse, Robert av Normandie, Gotfred av Bouillon, Anna Sofias forfader Bohemund av Taranto (fyrste Bohemond I av Antiokia), alle mektige lensfyrster. Pavens representant, biskop Ademar av Puy, hadde en viss samlende myndighet. Hæren drog over Konstantinopel til Lilleasia og kom dit 1097. Seldsjukkene ble slått i flere slag, og 1098 erobret korsfarerne Antiokia. Balduin, bror av Gotfred av Bouillon, skilte lag med resten av hæren og tok Edessa, en viktig handelsby. Jerusalem ble stormet under stor villskap 1099. Det foregikk blodbad på muslimene før korsfarerne samlet seg til takkegudstjeneste. Korsfarerne vant snart også havnebyene Askalon, Caesarea og Acre, og storparten av dem reiste tilbake sjøveien. I Palestina ble det igjen et par tusen mann som organiserte kristne statssamfunn. Gotfred av Bouillon fikk makten i Jerusalem, men han var beskjeden og stilte seg under patriarken og tok tittelen «den hellige gravs beskytter». Da Gotfred døde og broren Balduin ble innkalt fra Edessa, ble denne kronet til konge av Jerusalem.
Korstoget i 1101 (1100-1101)
Korstoget i 1101 var et mindre korstog med tre separate akser, organisert i 1100 og 1101 i etterkant av det suksessfulle Første korstoget. Det ble kalt pysenes korstog fordi en rekke av dem som deltok hadde avslått å delta i Det første korstoget.
Da det ble bedt om forsterkninger til det nyetablerte kongedømmet Jerusalem, oppfordret pave Paschal II til et nytt korstog. Han henvendte seg spesielt til dem som hadde avlagt et korstogløfte, men ikke hadde reist, og de som tidligere hadde avbrutt korstog. Noen av disse var allerede hånet hjemme og stod under enormt press for å returnere østover. Adela av Blois, kona til greve Stephen av Blois, som hadde flyktet fra beleiringen av Antiokia i 1098, var så skamfull over sin mann at hun ville ikke tillate ham å bo hjemme.
Anna Sofias forfader Vilhelm IX var hertug av Akvitania og Gascogne og greve av Poitou var en av lederne av korstoget i 1101.
Det norske korstoget (1108-1111)
Anna Sofias forfader kong Sigurd Jorsalfare av Norge hjalp i 1110 kong Balduin I av Jerusalem med å erobre Sidon/Saida (Sætta) i Syrland (Syria). I alle korsfarerstatene ble føydalismen strengt gjennomført mer konsekvent enn i noe europeisk land. Korsfarersamfunnene i Palestina hadde meget vanskelig for å hevde seg i kampen med muslimene, langt borte fra sine baser. De utvidet sitt herredømme noe langs kyststripen og innover i landet i første halvdel av 1100-tallet, men etter den tid ble disse samfunns historien om en lang og seig forsvarskamp. Når de i det hele kunne holde ut så lenge som de gjorde, Acre falt først 1291, skyldes det herredømmet på sjøen. Det var mulig å holde ryggen fri mot havet. Dessuten ble det organisert stadig nye hjelpeaksjoner.
Etter å ha hjulpet kong Balduin med å ta Sidon (Sætta), seilte Sigurd og mennene hans til Kypros hvor de ble en kort stund, før de satte seil mot Hellas og anløp en gresk havn som de kalte Engilsnes. Her ble de en stund, fordi Sigurd ville vente på sidevind, slik at skipsseilene ville se mer imponerende ut for bysantinerne. Da de endelig seilte inn mot Konstantinopel (Miklagard) lå skipene så tett at det så ut som om seilene dannet ett gigantisk seil. Innbyggerne i Konstantinopel kom for å se Sigurd seile inn i byen, og Anna Sofias forfader keiser Alexios I åpnet byportene. Da Sigurd planla å reise hjem, gav han alle skipene sine til den bysantinske keiseren. I bytte fikk han en rekke hester slik at han kunne dra hjem landeveien. Mange av Sigurds menn ble igjen for å tjene bysantinerne. Sigurd dro hjemover, en reise som skal ha tatt rundt tre år, fra Bulgaria (Bolgaraland), gjennom Ungarn (Ungararíki), Pannonia, Schwaben (Sváva) og Bayern (Beiaraland), hvor han møtte keiser Lothair III av det tysk-romerske rike (Rómaborg). Da han ankom Danmark ble han tatt imot av kong Nils som forærte ham et skip slik at han kunne seile tilbake til Norge.
Ekspedisjonen mot de Balearene (1114-1115)
I 1114, ble en ekspedisjon til Balearene, da et muslimsk småkongedømme lansert som et korstog. Ekspedisjonen hadde pave Paschal IIs støtte og deltakelse fra en rekke adelsmenn fra Catalonia og Occitania samt kontingenter fra nordlige og sentrale Italia, Sardinia, og Korsika basert på en allianse mellom Republikken Pisa og Anna Sofias forfader, greve Ramon Berenguer III av Barcelona. Korsfarerne kan ha vært inspirert av Sigurd Jorsalfare som angrep på Formentera, Ibiza og Menorca i 1108 eller 1109 under Det norske korstoget. Ekspedisjonen kulminerte i 1115 med erobringen av Balearene, men kun frem til året etter.
Det andre korstoget (1147-1149)
Det annet korstog ble satt i gang på grunn av Edessas fall. Ledere for dette korstoget var Ludvig 7 av Frankrike og Konrad 3 av Tyskland, som begge var blitt vunnet for korstogtanken av Bernhard fra Clairvaux. Størstedelen av deres hærer ble imidlertid ødelagt av seldsjukkene i Lilleasia, og med de svake styrkene det lyktes å fremføre til Palestina, kunne de ikke utrette stort.
Det tredje korstoget (1187-1192)
Det tredje korstog ble ledet av Filip August av Frankrike, keiser Fredrik 1 Barbarossa og Rikard Løvehjerte av England. Filip August og Rikard Løvehjerte gjenerobret Acre 1191, og deretter drog Filip August tilbake, mens Rikard fortsatte kampen mot muslimene under Saladin uten å kunne utrette noe. Han oppnådde en avtale med Saladin før han returnerte i 1192 om at de kristne pilegrimer skulle ha adgang til Jerusalem, som var i Saladins makt fra 1187, i tre år. Fredrik Barbarossa hadde druknet i Lilleasia allerede i 1190, og kun en ubetydelig del av hæren hans nådde Palestina.
Det tyske korstoget (1197)
Det tyske korstoget, også benevnt korstoget i 1197 eller korstoget til Henrik VI, var ei korstog som keiser Henrik VI av Det tysk-romerske riket iverksatte etter det mislykkede korstoget til Fredrik I, benevnt «keiserkorstoget». Det tyske korstoget var totalt mislykket. Henrik VI døde av feber i Messina i oktober 1197, og mange av kommandantene returnerte til Tyskland for å verne om sine interesser foran det neste keiservalget. De gjenværende adelige i korstoget erobret Sidon (Saida) og Beirut før de returnerte til Tyskland.
Det fjerde korstoget (1202-1204)
Det fjerde korstog hadde en annen karakter enn de tidligere. Det kom i stand på initiativ av den store pave Innocens 3. Planen var at hæren skulle sendes sjøveien fra Venezia til Palestina. Dogen i Venezia fikk overtalt korsfarerne til i stedet å dra til Konstantinopel for der å erobre det bysantinske keiserrike. Det religiøse motivet for korstoget kom fullstendig i bakgrunnen, idet korsfarerne stilte seg til tjeneste for Venezias maktpolitikk. Konstantinopel falt, og Det latinske keiserdømme (1204–61) ble opprettet.
Albigenserkorstoget (1202-1229)
Albigenserkorstoget ble startet i 1209 for å utrydde de kjetterske katarrene i Sør-Frankrike. Det varte i to tiår, og var i tillegg til de religiøse motiver også en kamp om å utbre fransk kontroll sørover. En fredsavtale ble inngått i 1229.
Barnekorstoget (1212)
Det såkalte barnekorstoget i 1212 var en reaksjon mot de væpnede og overveiende politisk motiverte korstogene. Synet på de fattige som Guds spesielt utvalgte til å sikre de hellige steder for kristenheten, stod sentralt i denne bevegelsen, som hadde sitt utspring i Rhin-traktene og Nord-Frankrike. Nyere forskning har da også ment å kunne bevise at det ikke var barn, men i stor grad fattigfolk og andre rotløse elementer som tok korset i 1212 og at bevegelsen var å betrakte som en protest mot geistlig og verdslig øvrighet. Ingen av deltagerne nådde Det hellige land; de ble solgt som slaver eller sultet i hjel underveis.
Det femte korstoget (1217-1221)
Det femte korstog var det siste som paven tok initiativet til. Keiser Fredrik 2 skulle lede korstoget, men hans avreise ble stadig utsatt. Den pavelige legat Pelagius tiltvang seg lederskapet. Korstoget hadde fremgang i begynnelsen, muslimene tilbød å oppgi Jerusalem, men Pelagius avslo. Etter et mislykket angrep på Egypt og ettersom keiseren ikke kom, måtte korsfarerne gi opp.
Det sjette korstoget (1228-1229)
Det sjette korstog ble ledet av keiser Fredrik 2 av det tysk-romerske riket. Han oppnådde en avtale med den egyptiske sultan Kamil om at denne skulle avstå til keiseren byene Jerusalem, Nasaret og Betlehem foruten en korridor ned til kysten. I 1244 falt imidlertid Jerusalem på ny.
Det sjuende korstoget (1248–1254)
Tempelordenen kom i 1243 i konflikt med Egypt, og i 1244 stormet en styrke under egyptisk kontroll Jerusalem. Dette førte ikke til den samme entusiasme i Europa som Jerusalems fall i 1187 hadde gjort, men Ludvig IX av Frankrike samlet en korsfarerstyrke som seilte mot Egypt i 1248. Ludvig IX selv tilbrakte det meste av tiden fram til 1254 i korsfarerstaten Akko. Korstoget slo raskt feil, og Ludvig IX ble blant annet tatt til fange.
Det åttende korstoget (1270)
Ludvig IX organiserte et nytt korstog i 1270, først for å komme restene av korsfarerstatene i Syria til hjelp. Korstoget ble raskt omdirigert til Tunis, hvor Ludvig oppholdt seg inntil han døde 25. august samme år. Beleiringen av Tunis ble oppgitt 30. oktober, og korstoget ble dermed avsluttet.
Det niende korstoget (1271–1272)
Den framtidige Edvard I av England startet det siste av hovedkorstogene i 1271, etter å ha vært med på det åttende under Ludvig IX. Han oppnådde svært lite i Syria, og trakk seg tilbake etter å ha inngått en våpenhvile i 1272. Antiokia hadde falt i 1268, Tripoli falt i 1289, og med Akkos fall i 1291 forsvant den siste rest av korsfarerstatene.
Korstogene i Baltikum og Sentral- og Øst-Europa
Korstogene i Baltikum og i Sentral- og Øst-Europa dreide seg for det meste om mindre felttog utført i den hensikt å konvertere forskjellige folkeslag til kristendommen. Det første av dem startet i det 12. århundre, omtrent samtidig med det andre korstog, og det siste fant sted i det 16. århundre. Disse korstogene hadde stor betydning for utbredelsen av tysk kultur i disse områdene.
Korstogene og jødene
På korsfarertiden var det en rekke massakrer på jødene, noen i Det hellige land, andre i Europa. Dette skjedde først i Tyskland og Ungarn, og senere også i Frankrike og England. I Det hellige land og Syria ble mange jøder massakrert sammen med muslimene når byer ble inntatt. Pavene forsøkte å motvirke dette blant annet med en rekke buller. Den første kom rundt 1120 fra pave Calixtus II, og tok sikte på å beskytte jøder som hadde lidd under det første korstog, og som endte med at mer enn fem tusen jøder ble drept i Europa. Bullens navn, «Sicut Judaeis», ble først brukt av pave Gregor I (590-604) i et brev rettet til biskopen av Napoli. Også da hadde paven understreket jødenes rett til å «nyte sin lovgitte frihet».
Bullen forbød under trussel om ekskommunikasjon de kristne blant annet å tvinge jøder til konversjon, eller å skade dem, eller frata dem deres eiendom, eller forstyrre deres feiring av egne festdager, eller å krenke deres gravsteder. At denne kirkelige lovgivningen ikke stanset alle slike overgrep mot jøder viser at kirkens makt var begrenset. Samtidig hadde også kirken selv innført bestemmelser som innskrenket jøders frihet. To av bestemmelsene fra Det fjerde laterankonsil i 1215 handlet om dette. Canon 68 fastla at jøder og sarasenere (det vil si muslimer) skulle kle seg slik at de kunne skjelnes fra kristne. I can. 69 het det at jøder ikke måtte gå utendørs under de fire siste dagene frem til Påskedag, og de måtte ikke gis offentlige embeter som gjorde dem til kristnes foresatte på noen måte.
Resultatet av korstogene
Fra korsfarersamfunnene i Palestina stammer de åndelige ridderordener, johannittene, tempelherrene og den tyske ridderorden. Disse ordener, som opprinnelig var grunnlagt på 1100-tallet til hjelp for pilegrimene i Det hellige land, fikk snart utbredelse og innflytelse over hele Europa. De var meget sterkt organisert, og deres ledere var mektigere enn mange suverene fyrster. For øvrig påvirket korstogene livet i Vest-Europa på mange måter. Først og fremst kom de til å bety en mektig stimulans for den orienthandelen som var i gang allerede før korstogene begynte. Nye varer ble kjent og nye behov vakt, og de italienske handelsbyene økte sin makt.
Korsfarerforfedre (etter antatt fødelsår)
Rikshovmester Karl Martell (686-741). Les mer
Pfalzgreve Heribert von der Wetterau (925-992). Les mer
Greve Wilhelm I av Provence (ca. 950-993). Les mer
Keiser Otto II av Det hellige tysk-romerske riket (955-983). Les mer
Keiser Konstantine VIII av Bysants (960-1028) Les mer
Keiserrinne Zoë Porphyrogenita av Bysants (978-1050) Les mer
Keiser Konstantin IX Monomach av Bysants (ca. 1000-1055) Les mer
Kong Fernando I av León og Castilla (ca. 1015-1065) Les mer
Kong Harald Hardråde av Norge (1015-1066) Les mer
Hertug Robert Guiscard (ca. 1015-1085). Les mer
Greve Ramon Berenguer I den Gamle(1023–1076) av Barcelona. Les mer
Greve Robert I av Flandern (ca. 1029-1093). Les mer
Fyrste Konstantin I av Armenia (1035/1040-1050/1055). Les mer
Lendmann Skofte Ogmundsson (ca. 1040-1103). Les mer
Kong Alfonso VI av León and Kastillien (1040-1109). Les mer
Konge Sancho Ramírez av Aragon og Navarra (ca.1042-1094). Les mer
Keiser Alexios I Komnenos av Bysants (1048-1118). Les mer
Fyrste Gabriel av Melitene (død 1102). Les mer
Fyrste Bohemond I av Antiokia (ca. 1058-1111). Les mer
Greve Henrik av Burgund (1066-1112). Les mer
Hertug Vilhelm IX av Akvitania (1071-1126). Les mer
Greve Ramon Berenguer III av Barcelona og Provence (1082-1131). Les mer
Kong Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare av Norge (ca. 1090-1130). Les mer
Greve Amadeus III av Savoy (1095-1148). Les mer
Fyrste Bohemond II av Antiokia (ca.1108-1130). Les mer
Kong Afonso I av Portugal (1109-1185). Les mer
Greve Ramon Berenguer IV av Barcelona (ca. 1113-1162). Les mer
Jarl Erling Skakke (ca. 1115-1179). Les mer
Keiser Manuel I Komnenos av Bysants (1118-1180). Les mer
Fyrste Reynald de Châtillion-sur-Loing (ca. 1125-1187). Les mer
Prinsesse Constance av Antiokia (1127-1163). Les mer
Kong Valdemar I den store av Danmark (1131-1182) Les mer
Kong Sancho I av Portugal (1154-1212). Les mer
Keiser Isaak II Angelos av Bysants (1156-1204). Les mer
Jarl av Sverige Karl den døve (ca. 1165-1220). Les mer
Kong Valdemar II Sejr av Danmark (1170-1241) Les mer
Hertug Leopold VI av Østerriket og Steiermark (1176-1230). Les mer
Svensk riksjarl Birger jarl (ca. 1210-1266). Les mer
Svensk marsk Torgils "Tyrgils" Knutsson (ca. 1250-1306). Les mer
Kilder: wikipedia, snl.no og nbl.no.
(Geir Winnæss – Mars 2014)
Slaget ved Hastings, Bayeuxteppet og fyrstelig forfader 1. kvartal 2014 - Kong Harald Godwinson av England »
Slaget ved Hastings
Slaget ved Hastings fant sted ved Battle nordvest for byen 14. oktober 1066, og var det avgjørende slaget som førte til at normannerne klarte å invadereEngland. Seierherren og den nye kongen av England, var Anna Sofias slektning hertugen av Normandie, Vilhelm Erobreren, før det kalt Vilhelm Bastard da han var født utenfor ekteskap. Den normanniske Vilhelm hadde landet med en hær for å erobre England. Begge hærene var på mellom 6000 og 8000 mann, og etter en dags harde kamper falt Harald. Vilhelms seier var et viktig skille i engelsk historie. Det skandinaviske innslaget i engelsk samfunnsliv kom i bakgrunnen, landet ble føydalisert og utviklingen de neste århundrer nært knyttet til Frankrike.
Etter Edvard Bekjennerens død var den engelske kronen omstridt. Det ble på den ene side hevdet at Edvard som takk for tidligere tjenester hadde lovet den til hertug Vilhelm av Normandie, og på den annen at det var Anna Sofias forfader Harold Godwinson, sønnen til Godwin, jarl av Wessex som hadde rett til tronen. Harold ble kronet som kong Harald II av England, men hertugen ønsket å kreve riket. Den 28. september 1066 steg han i land, uten å møte motstand, ved Pevensey. Den angelsaksiske kongen Harald II hadde den 25. september nedkjempet en vikinghær under ledelse av Anna Sofias forfader den norske kongen Harald Hardråde støttet av Anna Sofias forfader og kong Harald IIs bror jarlen Toste Godwinsson i Slaget ved Stamford Bridge. Da han fikk vite at hertugen hadde gått i land marsjerte han sørover. På veien mot sørkysten samlet han flere soldater.
Oppstillingen av styrkene (timeref.com)
Da Harald II var fremme i området, stilte han opp sine styrker over veien fra Hastings til London. Bak seg hadde de den store skogen Anderida, og foran en lang, slak bakke som gikk ned til stedet hvor stigningen på Telham Hill begynner. Stedet ligger ved byen Battle, som har navn etter slaget. Alteret i klosterkirken i Battle Abbey skal ha stått på stedet hvor Harald til slutt ble overmannet; det er i dag et minnesmerke på stedet. Den engelske hæren antas å ha vært på 7000–8000 mann. Den bestod utelukkende av infanteri; engelskmennene kunne gjerne ri til et slag, men steg så av for å kjempe. Hæren var sammensatt av medlemmer av det angelsaksiske aristokratiet, særlig thegner, kongens egne styrker inkludert livgarden Housecarls, samt utskrevne bønder. Forrest stod thegnene og kongens garde. Mange av dem må ha vært veteraner som også hadde kjempet ved Stamford bru. De var bevæpnet med sverd, spyd og i noen tilfeller danske stridsøkser. Til beskyttelse bar de ringbrynjer og skjold. Ved å la skjoldene overlappe lagde de en beskyttende mur langs åsryggen. Etterhvert som de i forreste rekke falt var det forventet at de lenger bak rykket frem for å tette hullene i rekken. Bak dem stod bønder med buer og de våpen de måtte ha ellers.
Hertug Vilhelm samlet sin hær nedenfor den engelske posisjonen. Normannernes hær var av samme størrelse, og bestod av hertugens normanniske, bretonske og flamske vasaller med deres underordnede, samt leiesoldater fra flere land, inkludert de normanniske områdene i Italia. Adelsmennene hadde blitt lovet eiendommer i England og ytterligere titler, mens de av lavere rang skulle få betalt i form av plyndring og "kontant" betaling; mange av dem hadde også håp om å få seg eiendom. Hæren ble stilt opp i den klassiske middelalderstilen, men tre avdelinger. Normannerne stod i midten, med bretonere på venstre flanke og fransk-flamske styrker på høyre. Hver avdeling hadde infanteri, kavaleri og bueskyttere. Ut fra Bayeuxteppet kan det se ut til at det også var med armbrøstskyttere. Dersom bildene er tolket riktig, er dette den tidligste dokumenterte bruk av armbrøster, men det er noe uenighet om dette blant militærhistorikere. I motsetning til engelskmennene stod de stilt opp med bueskytterne forrest. Dette gav mulighet til å utveksle pilskurer, uten at hele styrken var utsatt for motstanderens piler.
Ifølge legenden tagg hertugens skald og ridder Ivo Taillefer om å få lov til å slå det første slaget. Han fikk lov til dette, og red frem foran engelskmennene mens han kastet sverdet og spydet sitt opp i luften og tok dem imot igjen mens han sang en tidlig versjon av «Rolands sang». Ifølge den tidligste kilden til denne fortellingen, Carmen de Hastinhae Proelio, kom en engelskmann frem for å møte ham i tvekamp, og Taileffer drepte raskt sin motstander og tok hans hode som trofé. I en kilde fra det 12. århundre hevdes det derimot at Taileffer red rett inn i den engelske slagoppstillingen og drepte en til tre engelskmenn før han selv falt. Uansett om denne historien er korrekt eller ikke startet selve slaget med at normannerne avfyrte piler. Normanniske bueskyttere trakk ikke strengene lenger enn til kjeven, hvilket med den buetypen de brukte ikke gav nok kraft til å trenge gjennom fiendens skjold. Pilregnet gjorde derfor minimal skade.
Slaget ved Hastings skildret i den franske Englandskrøniken fra 1280 (wikipedia.nn)
Normannernes infanteri og kavaleri rykket så frem, ledet av hertugen og hans halvbrødre biskop Odo og grev Robert de Mortain. De kom i nærkamp med engelskmennene, men de kraftige danske stridsøksene og de sterke skjoldene som var klemt fast i hverandre gjorde det umulig å bryte gjennom. Etter forholdsvis store normanniske tap holdt fortsatt skjoldmuren. Engelskmennene skal ha brukt stridsropene «Ollicrosse!» («Hellige kors!») og «Ut, ut» (angelsaksisk, men samme betydning som på norsk). Bretonerne på venstre flanke, hvor bakken er slakest, kom først i kontakt med engelskmennene. De var ikke forberedt på motstanden de møtte, og ble raskt brutt opp. Deler av engelskmennenes høyre flanke, muligens ledet av en av kongens brødre, brøt ut og jaget dem nedover bakken i et vilt og uordnet stormløp. Da de nådde flatmark ble da angrepet av normannisk kavaleri, og uten skjoldmuren hadde de ikke noe forsvar og ble slaktet ned.
Engelskmennenes forhastede offensiv ble lagt merke til, og normannerne organiserte falske flukter. Kavaleriet red flere ganger inn mot skjoldmuren, men trakk seg hver gang tilbake og ble forfulgt. Engelskmennene fulgte etter det de trodde var en panikkslagen fiende, for så å oppleve at kavaleriet igjen snudde og tvang dem vekk fra skjoldmuren. Etter å ha tynnet ut og slitt ned den engelske hæren samlet normannerne seg igjen for et stort angrep. Mot slutten av dagen hadde begge sider lidd store tap. Hertugen var engstelig for at mørkets frembrudd ville tvinge ham til å trekke seg tilbake til skipene, hvor de var utsatt for angrep fra sjøsiden. Han sendte igjen bueskytterne frem, og beordret dem denne gangen til å skyte over skjoldmuren. Pilregnet forårsaket store tap i engelskmennenes bakre rekker. Da normannernes infanteri og kavaleri igjen nærmet seg fikk Harald II banesår. Ut fra bildet på Bayeuxteppet dreide det seg om en pil i øyet, men Carmen de Hastingae Proelio hevder at han ble hugget ned av en gruppe riddere ledet av hertugen. En mulighet en del historikere heller mot er at han først ble alvorlig såret av en pil i ansiktet, og så hugget ned i normannernes siste angrep.
Angrepet nådde engelskmennene først på ytre høyre og venstre flanke. Normannerne begynte så å rulle opp linjen fra flankene, og den allerede sterkt svekkede skjoldmuren begynte å vakle. Normanniske fotsoldater klarte dermed å presse seg inn, slik at engelskmennene mistet fordelen skjoldene gav. Da det ble klart at kongen hadde falt begynte mange engelskmenn å flykte. De siste som holdt stand var Housecarls, som kjempet rundt kongens lik og hans standard. Kongens lik skal ifølge en tolkning av Carmen ha blitt skjendet av normannerne etter slaget. Bare en liten del av engelskmennene nådde skogen. En del normannere fulgte etter dem, men i halvmørket mellom trærne fikk engelskmennene overtaket da de nådde ulendt terreng. I kilder fra det 12. århundre fortelles det at normannerne som gikk inn i skogen falt etter å ha kommet inn i en malfoss, en «ond grøft».
Vilhelm erobreren 1250-59 - Seierherren fra Hastings (wikipedia.simple)
Hertug Vilhelm hvilte gjennom natten, og begynte så på den videre erobringen av England. I to uker rekrutterte han soldater nær Hastings, og ventet på at angelsaksiske aristokrater skulle komme for å underkaste seg. Da han innså at dette ikke kom til å skje, begynte han sin marsj mot London. Første juledag ble han kronet i Westminster Abbey. På slagstedet grunnla Vilhelm Battle Abbey, som ble innviet i 1095. Lite er igjen av klosteret bortsett fra en port i enden av hovedgaten i Battle. Som tidligere nevnt finnes det et monument på stedet hvor høyalteret stod, som regnes for å være stedet hvor Harald II falt.
En tid etter slaget ble Bayeuxteppet laget til minne om hendelsene i 1066. Det er en meget viktig kilde til kunnskap om slaget, fordi det viser utstyr som ble brukt. Sammenholdt med skriftlige kilder gjør dette slaget ved Hastings til et av de slag man vet mest om i denne perioden. Slaget ble viktig for utviklingen av strid med blandede våpenarter. Engelskmennene var overlegne mann mot mann, men ved hjelp av det raske kavaleriet, bueskyttere som kunne desimere de bakre rekkene og infanteri som kunne trenge gjennom skjoldmuren når den begynte å svikte klarte normannerne å sikre seieren. Kombinasjonen gav engelskmennene få andre muligheter enn å kjempe defensivt; deres offensive handlinger ble skjebnesvangre for dem.
Bayeuxteppet
Bayeuxteppet (fransk Tapisserie de Bayeux) eller dronning Mathildes tapet (La Tapisserie de la Reine Mathilde) er et vel 70 meter langt og 0,5 meter bredt brodert veggteppe i lin fra årene omkring 1070. Det fremstiller normannerhertugen Vilhelm Erobrerens invasjon i England og slaget ved Hastings i 1066. Bayeuxteppet var i samtiden opphengt i domkirken i byen Bayeux i Normandie, hvorfra det har fått navnet. Teppet omfatter 72 detaljerte figurscener og utformet i en dekorativ fortellende stil omtrent som veggmalerier og billedvevd tapeter. I øverste kant av hovedfeltene, som er ca. 33 cm brede, beskrives begivenhetene med en tekst på middelalderlatin. Hovedscenene er innrammet av border med fabeldyr, blomster og rankeverk, til dels med figurer som supplerer fortellingen. For å gi et inntrykk av teppets detaljrikdom kan nevnes at det har 626 menneskefigurer, 190 hester, 35 geiter, 506 andre dyr, 37 skip, 33 bygninger, 37 tregrupper osv. Det har sannsynligvis fantes mange liknende, men kortere tepper. Fordi de var så lange og upraktiske, ble de kun brukt ved spesielle anledninger. Bayeuxteppet ble i 2007 tatt opp i UNESCOs verdensminneregister.
Hertug Vilhelm forsyner jarl Harold Godwinsson med våpen i 1064 (wikipedia.en)
Teppet dateres til mellom 1066, tidspunktet for slaget ved Hastings, og ca. 1077, tidspunktet for innvielsen av Bayeuxkatedralen, som ble gjenoppbygd av biskop Odon av Bayeux, Vilhelm Erobrerens halvbror. Teppet beskrives første gang i et inventarium fra Bayeuxkatedralen 1476. Senere har det gjennom alle tider vært gjenstand for forskernes interesse og står i våre dager som et av Europas fineste tekstile monumenter fra romansk tid. I karakter og uttrykk står bayeuxteppet nærmere muralmaleriet og de billedvevde tapeter enn den miniatyrkunst man vanligvis forstår ved broderi. Fargene er brukt unaturalistisk; hestene har for eksempel ofte blå kropper og røde ben. Figurer og ornamentikk glir over i hverandre, trekronene i billedfeltets ytterkanter knyttes sammen til entrelacmotiver. Hele rikdommen av detaljer er underordnet den dekorative helhetsvirkning.
Hertug Vilhelm Bastard invaderer England (wikipedia.en)
Med sin lange smale friseform, sitt episke innhold og sin figurrikdom kan teppet sammenlignes med våre eldste billedvevnader, for eksempel Osebergfunnets billedvev med sitt rike figurmylder og smale refillformat med bredde 16-23 cm, sannsynligvis utført i første halvdel av 900-tallet, eller Øverhogdal- og Skog-tapetene fra en noe senere tid, alle utført i en raffinert billedvevteknikk som kan minne om broderi. Med sitt høye kunstneriske nivå gir bayeuxteppet et fint uttrykk for sin tids stilidealer, og detaljrikdommen gir verdifulle kulturhistoriske opplysninger; om sed og skikk, arkitektur, skipsbygging, krigføring, klesdrakt, våpen, husgeråd osv.
Scene fra Slaget ved Hastings 1066 (wikipedia.en)
Man antok lenge at dronning Matilda av Flandern sto i spissen for arbeidet som ble utført av en større gruppe adelige damer. Det kan stadig se, hvor den enes arbeid slutter og den nestes begynner, for de har ikke vært like nøye med stingene. Historikerne har imidlertid ikke funnet bevis for Matildas innvirkning. Isteden synes det som om teppet ble bestilt av Vilhelms halvbror Odo, biskop av Bayeux, og ble utført av angelsaksere i Kent. Hensikten med den lange billedstørrelsen er klart propagandistisk. Det var simpelthen tidens fornemmeste bildemedium, som især henvendte seg til hertugens, senere kongens, gjester fra nær og fjern. Her kunne de se og lese om hans bedrift: å slå to hærer på én og samme dag og dermed erobre ett helt kongerike, England.
Kong Harold Godwinsson blir drept (wikipedia.xx)
Bayeuxteppet er bevart gjennom hungersnød, borgerkrig, pest og to verdenskriger, og kan stadig vekk ses i et eget museum i Bayeux. En kopi i full størrelse ble ferdiggjort i 1886 og henger i dag på museet i Reading i England. Bayeux-teppet gir en viktig dokumentasjon av den tidens stridsutstyr, dekorasjoner og symboler. Blant annet viser fanemerker og skjolddekorasjoner et utviklingsstadium for kjennetegn fra tiden før den systematiske heraldikken oppsto på 1100-tallet. Ryttermotivet på Baldisholteppet som er funnet i Norge, har utstyr som ligner noe på Bayeuxteppet.
Kilder: snl.no og wikipedia.no
(Geir Winnæss - Februar 2014)
Historie - tidligere års presentasjoner »
Lenke til Historie 2012. Les mer
Lenke til Historie 2013. Les mer
(Geir Winnæss - Januar 2014)
|
