von Krusenstiernas döttrar »
(TBC)
På midsommarafton 1822 avled i Åmål riddaren och majoren Fredrik Vilhelm von Krusenstierna, född Gramén (Anna Sofias oldefar (vår mfmmmf)). Han hade känt sig sjuklig och åkt från sin gård Säffle till den närbelägna staden för att dricka brunn. På Säffle gård satt nu hans änka, friherrinnan Eleonora Christina von Rajalin (Anna Sofias oldemor (vår mfmmmm)) med fem minderåriga barn och havande med det sjätte, en dotter som föddes i februari påföljande år.
 Det var ett ganska imponerande godskomplex majoren von Krusenstierna härskade över. Huvudgården Säffle och en del andra egendomar, 1/4 mantal Billerud frälse samt 1/6 mantal Smärsbol hade tillfallit honom genom giftet. Ytterligare jord hade han sedan förvärvat; N. Skane, 1 mantal frälse, N. Sunsa 1 mantal frälse, N. Borgene, 1 mantal frälse, Kråkerud, 1/3 mantal, S. Sunsa 1/2 mantal och i 1822 (dödsåret) köpte han Herrestad. Om nu ekonomin redan vid hans frånfälle var undergrävd är inte lätt att få någon klarhet i, förmodligen var den inte i bästa stånd, och hans änka saknade tydligen förutsättningar att göra något åt saken. Knappa tio år efter makens död tvangs hon avyttra sina egendomar och slog sig ned på en liten gård i Smärsbol, strax söder om Säffle, den enda som räddades undan vid försäljningen. Hennes tre söner hade vid det laget givit sig ut i världen. Mycket talar för att bättre lottade släktingar räckte dem hjälpande händer, och alla tre nådde goda positioner i samhället. Den äldste blev bruksägare, den följande kapten vid flottan och bruksförvaltare. Döttrarna vållade däremot sin mor större bekymmer, som den följande skildringen skall visa.
 Den äldsta dottern Johanna Maria som var född 1806 gifte sig två år efter faderns död med sin kusin Baltzar Nils Adolf von Krusenstierna, som emellertid avled redan följande år. Tre år senare gifte hon om sig med löjtnant Carl Gustav Freidenfelt men det äktenskapet blev olyckligt och slutade med skilsmässa. I By sockens husförhörslängd åren 1831-36 har prästen antecknat för Johanna Maria, som då åter bodde hos sin mor i Smärsbol: ”Gift med en Freidenfeldt från vilken hon lärer vara skild, ehuru Pastor därom sacknar lagligt intyg”. Freidenfeldt avled 1846. I äktenskapen med sin kusin hade Johanna Maria en dotter, Charlotta Christina, född 1824 i Skattmora i Fröstad. I augusti 1836 flyttade mor och dotter till Stockholm. Johanna Maria dog i Strömstad 1884.
 Näst äldsta dottern, Eleonora Wilhelmina (Anna Sofias mormor (vår mfmmm)), bör emellertid ha varit den som vållat friherrinan von Rajalin de största bekymren. Hon var född 1809 och gifte sig första gången 19-årig med inspektøren på Säffle gård, Emanuel Christian Kock (Anna Sofias morfar (mfmmf)). Hon hade då xx xxx xx xx Kock mögligen xxx far xxxx. Äktenskapet varade emellertid inte så länge, redan i början av april 1831 avled Emanuel, även han efterlämnande en havande hustru. Barnet, dottern Josephina Maria Fredrica (Anna Sofias mor (mfmm)), föddes den 28 september samma år. Modern var då tillfälligt bosatt i Lidköping, dit hon flyttat tre månader efter makens död. Anledningen till denna flytt är oklar, hennes släktrelationer tycks i varje fall inte ha inverkat. Lidköpingvistelsen blev också av kort varaktighet, redan nästa år var Eleonora Wilhelmina tillbaka i Värmland och finns skriven hos modern i Smärsbol tilsammans med dottern Josephina Maria Fredrica Kock. Emellertid måste hon tänka på sin försörjning och intet annat tycks ha återstått henne än att ta plats som piga. Det skedde hos bonden Sven Bryngelsson på en gård i Gunnarsbol, en grannby til Smärsbol. Här inledde hon ett förhållande med sonen på gården, Sven Svensson, och det vållade en del komplikationer. Sven var nämligen redan trolovad med Stina Nilsdotter i Karud och genom sin halvbroder Olof Svensson lät hon göra klart för prästen att hon förbjöd lysning mellan Sven Svensson och den adliga pigan. Det hela redde emellertid upp sig så småningom. I husförhörslängden finner vi antecknat att Stina Nilsdotter den 6 februari 1835 genom skriftlig överenskommelse avstått från sina anspråk på Sven Svensson och lämnat honom fri att utan hinder från hennes sida äkta annan person. Det var också på hög tid. På våren gifte sig Sven Svensson och Eleonora Wilhelmina von Krusenstierna, och den 19 juli samma år föddes dottern Gustafva Eleonora.
År 1841 dog Sven Bryngelsson och sonen Sven övertog gården, Eleonora Wilhelmina Krusenstierna hade blivit bondhustru. Flera barn hade också tilkommit. Sonen Adolph Wilhelm föddes 1838 och dottern Carolina Lovisa 1840. År 1844 utökades barnskaran med sonen Gustaf Mauritz (Krusenstiernska förnamn går med förkärlek i arv vid namngivningen). Redan år 1849 dog emellertid Sven Svensson, 51 år gammal, och hans änka återvände än en gång med sina barn till Smärsbol, där modern fortfarande bodde. Dottern i första äktenskapet, Josefina Maria Fredrica Kock, hade redan under ett par år haft anställning som barnflicka hos major Carl Fredrik Uggla, den nye ägaren till Säffle gård. Som tjänesteflicka fick hon alltså vistas i den stora, vackra herrgårdsbyggnaden, där hennes mor lekt som barn, förmodligen uppassad av någon barnflicka! Hon arbetade sedan på gårdar i Botilsäter och Bro under några år, men 1854 återkom hon till Smärsbol, och därmed följde nya bekymmer för den redan hårt drabbade friherrinnan Rajalin. Det befanns nämligen att dotterdottern väntade barn. Den 29 september 1854 föddes dottern Beata Maria Eleonora (Anna Sofias søster) och på nyårsdagen 1855 vigdes Josephina Maria Fredrica Kock med fältjägaren vid Livkompaniet, skomakaren Nils August Carlsson (Anna Sofias far), dock först sedan denne inhämtat vederbörligt tillstånd av sin kompanichef, som seden var på den tiden. Eleonora Wilhelmina von Krusenstierna gift Svensson, fick emellertid aldrig se sitt förstfödda barnbarn, hon hade då följt sin make i graven.
Friherrinnan von Rajalin hade ytterligare en dotter, Beata Fredrika, som redan nämnts född efter faderns död. Hon tycks ha varit sjuklig från barndomen, och under det hon vistades hos modern i Smärsbol uppbar hon tidvis fattighjälp av socknen. I början av 1840-talet flyttade hon till Stockholm för att söka lindring för sin sjukdom, men 1848 avled hon i Klara församling. Under sina sista år fick den av livet hårt prövade friherrinnan en fristad hos sonen Mauritz, som efter att ha arbetat som bruksförvaltare i Dalsland kunde förvärva Häljebodafors bruk i Eda socken i Värmland. Här avled Eleonora Christina von Rajalin den 2 januari 1862.
Fotografiet av hovedbygningen på Säffle herrgård er hentet fra hjemmesiden til AB Säffle anläggningsarbeten. Våpenskjoldene fra toppen den friherrlige ætten von Rajalin og von Krusenstierna er hentet fra adelsvapen.com.
(Barbro Gramén - Januar 2012)
Formoder 4. kvartal 2012 - Helgenen, klostergründeren, forfatteren og teologen Hellige Birgitta »
Anna Sofias 12x tippoldemor (vår mfmfffmfmmmmmmffmm) Birgitta Birgersdotter "Heliga Birgitta" ble født i 1303 på Finsta gård, vest for Norrtälje i Uppland, og døde 23. juli 1373 i Roma.
Hun var datter av ridder og lagmann i Uppland Birger Persson og Ingeborg Bengtsdotter av Folkungeætten, datteren til lagmann Östergötland Bengt Magnusson og Sigrid den fagre. På denne tiden var kvinner og menn i Upplandstraktene like for loven. Hennes mor døde da hun var i tiårsalderen, og hun ble gift mot sin vilje i 1316 kun tretten år gammel, med Ulf Gudmarsson. Den 180 cm høye attenårige Ulf var ridder og lagmann, men det var Birgitta som lærte hamå lese og skrive. De fikk åtte barn, og bodde i Ulvåsa ved innsjøen Boren i Östergötland. Etter sin manns død i Alvastra kloster i 12. februar 1344 levde Birgitta i streng askese. Ulfs grav ble gjenfunnet i klosteret i 1828. Hans gravstein er bevart i Alvastra, men i 2003 ble hans levninger uventet funnet igjen i Stockholms historiske museum.
(Hellige Birgitta. Tresnitt fra Santa Birgittas Åpenbaringer. Trykket i Lübeck av Hans van Getelen i 1496. Konglige bibliotek. Köbenhavn).
Birgitta levde 28 år som husfrue på Ulvåsa gård som ligger noen mil øst for nåværende Motala. Men hun fulgte også sin mann på reiser. I løpet av 18 år fødte Birgitta fire sønner og fire døtre. Hun har selv beskrevet oppdragelsen av barna. De ble aldri slått og fikk i blant godsaker som belønning. Barna hadde en egen informator, Nikolaus Hermanni, en student som senere ble biskop i Linköping. Han skrev lovsangen til Hellige Birgitta, ”Rosa rorans” som er det første musikkstykket i Sverige med kjent komponist. I 1384 viet han de første 46 nonnene på Vadstena kloster.
Det har vært hevdet at ekteparet dro på pilegrimsferd til Trondheim i 1340, men det er ikke dokumentert. Imidlertid vet man sikkert at de besøkt St. Jakobs grav i Santiago de Compostela. Etter hjemkomsten flyttet begge inn i Alvastra kloster, og som enke satt Birgitta i klosteret og skrev ned reglene for en ny orden, med aktiv hjelp av Kristus gjennom åpenbaringer. Hun skrev også til paven i Avignon og bad ham vende tilbake til Roma.
Det blir hevdet at hun allerede som barn hadde syner, som at hun så jomfru Maria som satte en krone på hennes hode. En annen gang at hun så hvordan Kristus ble pint og døde på korset. Under et besøk på Vadstena slott fikk hun diktert reglene for en orden av Kristus. Hennes første store åpenbaring kom etter at hun ble enke, et kall fra Gud om å bli hans brud og talerør; deretter en åpenbaring om å danne en ny klosterorden. I et av sine syn bevitnet hun Jesu fødsel, og beskrev den med omtale av både morkake, navlestreng og etterbyrd – for øvrig den første skildring av en fødsel i vestlig litteratur. I en annen åpenbaring så hun Jesus gjenoppstå og gå til sin mor først av alle, for å gi henne rollen som sin stedfortreder. Birgitta arbeidet for å styrke Marias status som modell for det kristne mennesket, og skrev: «Denne orden vil jeg innstifte til min høyt elskede mors ære og først og fremst for kvinner». Hun oppfordret den svenske kongen til daglig å vaske føttene på 13 fattige, og bespise dem hver fredag. (Vel 500 år senere skulle August Strindberg komme til å mislike Birgittas vektlegging av kvinnelige verdier i den grad at han omtalte henne som «Satans kjerring» og «härsklysten emancipissa».)
Kong Magnus Eriksson fylte 18 år i 1335 og ble dermed myndig og gift. Bruden, Blanka av Namur, var blitt oppdradd av Birgitta etter sin ankomst til Sverige. Hele fem av Blankas brødre var på korstog i Preussen hos den tyske orden – den ene døde der, den andre på Kypros. Gjennom Birgitta befalte Gud nå Magnus at også han skulle «sende sine tjenere og leiesoldater mot de vantro folkeslag». Imidlertid skulle ingen tvinges til tro. Magnus skulle derfor ha to bannere med på ferden. På det ene skulle Kristi lidelse være påmalt, og dette skulle han bruke først. Men hvis hedningene ikke tok imot ham med fred, skulle han finne frem det andre banneret, påmalt Guds rettferdighets sverd, og gå til kamp mot dem. En av korstogsdeltakerne, grev Henrik av Holstein, spurte Birgitta til råds om reiserute. Hun sa han kunne dra gjennom Finland om han var ubevæpnet. Grev Henrik var rystet, for han stolte ikke på finnene: «Jeg drar dit, men bevæpnet i Guds navn.» Magnus dro av sted med en langt større styrke enn Birgitta anså som nødvendig; hun mente at David kunne overvinne Golliat også på korstog. I Russland måtte Magnus heise sverdfanen. Ortodokse munker og prester fikk skjegget barbert av og ble gjendøpt, noen også sendt til svenske klostre for omskolering. 6. august 1348 falt Nöteborg etter seks uker, og jomfru Maria fortalte Birgitta at «bak kom djevelens håndlangere(...)deres grådighet etter jord og eiendom var større enn etter å komme sjelene til hjelp». Særlig tyskerne lot russerne kjøpe seg fri uten å presse dem til å omvende seg til katolisismen. I 1350 forsøkte Magnus seg med enda et korstog, men en storm på elven Narva splittet flåten, og mange skip sank. Det lyktes aldri å erobre Russland eller Novgorod; i stedet dannet det seg en oppfatning av ortodokse kristne som «vantro», som i likhet med hedninger skulle omvendes. 1300-tallets korstog skapte splittelsen mellom øst og vest.
(Heliga Birgitta. Utskjæring)
Birgitta hadde ialt over 700 visjoner som hun skrev ned i fire store bind på 1.400 sider, kalt Revelationes celestes – himmelske åpenbaringer. I en av sine visjoner uttalte hun at pavens verdslige makt burde være liten av omfang, hun oppga en størrelse omtrent som dagens Vatikan. Det ble referert til hennes visjoner både i 1870, da kirkestaten Roma ble overtatt av Garibaldi, og i 1929, da Lateranpakten ble undertegnet og Vatikanet dermed godkjent som en uavhengig stat med paven som statsoverhode. I en annen profeti forsikret Birgitta at Jerusalem ville bli befridd av en keiser ved navn Fredrik og tallet tre, og en konge ved navn Kristoffer, og siden Christian I også hadde det navnet, tok han denne profetien til støtte for sin plan om et storstilt korstog som skulle gått av stabelen 24. april 1472, men aldri ble noe av.
Hun dro til Roma i 1349 med datteren Katarina og en gruppe pilegrimer for å få klosterreglene godkjent, for å oppleve Roma i det hellige året 1350, og for å få paven til å vende tilbake til Roma fra Avignon. Den gang var det ikke mer enn 30.000 innbyggere i Roma, som var herjet av pest og jordskjelv. Følget bodde under kummerlige forhold rundt om i byen, til de fikk leie seg inn i huset på Piazza Farnese, der Birgittas rom ennå står urørt, og der hennes ene hofteben oppbevares i et skrin. Det andre er i Vadstena.
I 1370 ga pave Urban V henne rett til å grunnlegge et kvinne- og et mannskloster i Vadstena. 23. mai 1371 fikk hun gjennom en direkte åpenbaring fra Kristus beskjed om å dra på pilegrimsreise til Jerusalem. I Palestina opplevde hun sine viktigste visjoner: Fødsels- og korsfestelsesvisjonen. Etter en dramatisk reise vendte hun tilbake for å dø i Roma i 1373 og ble gravlagt i Vadstena 1373. Hun ble kanonisert 1391 av pave Bonifatius IX. Også hennes datter Katarina som ble abbedisse i Vadstena kloster, ble etter sin død betraktet som en helgen.
Bildet viser den hellige Birgittes kiste som ble benyttet da hennes levninger ble fraktet fra Roma til Vadstena (foto Bjørg Elin Holter)
I 1999 ble hellige Birgitta sammen med Katarina av Siena og Edith Stein opphøyd til skytshelgen for Europa. Les mer
Kilder: wikipedia.no, wikipedia.se og historiska-personer.nu
(Geir Winnæss – Oktober 2012)
Miltær forfader 4. kvartal 2012 – Feltmarskalken Jakob De la Gardie »
Anna Sofias 6x tippoldefar Jakob Pontusson De la Gardie (mfmmmmmmmmmf), født 20. juni 1583, død 12. august 1652 i Stockholm var svensk feltmarskalk. Den 10. mai ble han greve av Läckö. Jakob De la Gardie ble født i Reval (Tallin) som det tredje barnet til kong Johan IIIs uekte datter Sofia Johansdotter (Gyllenhielm) og friherren og feltmarskalken Pontus De la Gardie. Moren døde i barsel da han ble født, og faren druknet i Narvaelven i 1585. Han ble oppfostret sammen med sine to eldre søsken hos mormoren Katarina Hansdotter under sin slektning Johan De la Blanque sitt formynderskap og ved Johan IIIs hoff . Ved kongens død flyttet han til Reval. Den 24. Juni 1618 inngikk han ekteskap med grevinne og hoffrøken Ebba Brahe som hadde vært forlovet med prins Gustaf II Adolf, men prinsens mor krevde en fyrstelig brud, på Stockholms slott. Paret bosatte seg på Svanå herrgård i Västmanland.
 Jakob De la Gardie hadde en viktig rolle i De la Gardieska felttoget og i den Ingermanlanske krigen. De la Gardie gikk tidlig i militærtjeneste, og deltok som 18-årig oberst og regimentssjef i forsvaret av Wolmar mot polakkene, men ble tatt til fange sammen med sin slektning Karl Karlsson Gyllenhielm. Gyllenhielm og hans nestkommandrende De la Gardies utholdenhet og dyktige forsvar av Wolmar mot en overlegen polsk styrke ses på som en nasjonal bragd. I 1606 ble han satt fri fra krigsfangenskapet, og reiste til Nederland, hvor han som oberst under prins Moritz av Oranien lærte den nederlandske krigskunsten å kjenne.
Etter hjemkomsten til Sverige i 1609 fikk han befalet over styrkene som Karl IX sendte for å støtte tsar Vasilij av Russland, det såkalte De la Gardieska felttoget. Oppgaven var vanskelig, men etter en rekke utfordringer lyktes han sammen med tsarens slektning Michael Skopin-Sjujskij å innta Moskva i mars 1610. Da nå selv Sigismund åpent begynte å blande seg inn i Russlands anliggende, rykket De la Gardie i forening med forsterkninger ankommet fra Sverige og en russisk styrke mot polakkene. Lønnstvister blant leiesoldatene vakte misnøye, og da det kom til kamper mellom den svensk-russiske armeen og polakkene under Stanisław Żółkiewski ved Klusjino 24. juni 1610, motsatte det utenlandske fotfolket seg fra å kjempe. Russerne flyktet, og De la Gardie måtte inngå en avtale med Żółkiewski om i fortsettelsen ikke å støtte tsar Vasilij, en avtales gyldighet han senere skulle fornekte.
Med 400 svensker og finner som gjenstod av hæren, tok han med store vanskeligheter seg tilbake til den svenske grensen. Her fikk han forsterkninger, men innlot seg likevel i forhandlinger med polske fiendtlige elementer i Russland. I tillegg til Kexholm som allerede i 1609 var lovet som en belønning til svenskene for deres støtte, ble stormet i mars 1611 da den ikke hadde blitt overlevert, krevde De la Gardie nå festningene Nöteborg og Staraja Ladoga. Russerne ville ikke gå med på dette, men valgte i stedet i juni 1611 prins Gustav II Adolf til russisk tsar. De la Gardie forela saken for kongen, men for å få pant for de svenske fordringene besatte han den 16. juli 1611 den viktige byen Novgorod. Byen anerkjent i en påfølgende traktat Karl IX som sin beskytter og valgte i håp om resten av Russlands tiltredelse prins Gustaf II Adolf og prins Karl Filip til tsar.
 Etter at Gustaf II Adolf hadde inntatt den svenske kronen, ble prins Karl Filip ansett som den enste reelle kandidaten som kunne få russisk støtte. Hans kandidatur ble imidlertid motarbeidet av hans mor, enkedronning Kristina av Holstein-Gottorp, og innreisen til Russland trakk ut i tid. I løpet av ventetiden ble imidlertid Michael Romanov til tsar. De la Gardie var svært misfornøyd med regjeringens holdning, og forsøkte å holde som mye som mulig under svensk kontroll, men stadig flere byer gjorde opprør til støtte for Romanov. Man lyktes imidlertid gjennom styrkene man hadde i byen å hindre at Novgorod gikk over.
Høsten 1614 returnerte imidlertid De la Gardie sammen med kong Gustaf II Adolf (Sveriges krigerkonge under 30års-krigen) som i ett år hadde deltatt i felttoget for å lære seg krigskunsten under De la Gardie. I 1615 vendte han sammen med kongen tilbake, og ledet sammen med ham beleiringen av Pskov som dog mislyktes. De gode resultatene av freden i Stolbova, hvor De la Gardie var en av forhandlerne, kan i stor del tilbakeføres til De la Gardies erobringer. I 1613 utnevnes han til riksråd, og i 1615 opphøyes han fra friherre til grevlig stand. I 1619 blir han guvernør i Estland, han deltar i 1621 til erobringen av Riga, og ble deretter generalguvernør i Livland. I kongens fravær førte han kommandoen over styrkene i østersjøprovinsen, og ledet ofte forhandlingene med polakkene. I 1625 inntok han Dorpat (Tartu), men hadde utover det få nye militære fremganger. Tvert i mot ses hans egne handlinger å være årsaken til at seieren ved Wallhof i 1626 ikke ble utnyttet bedre. Kong Gustaf II Adolf karakteriserte han også som ”uti sina consiliis något trög och sen, så ock mycket blöt uti sitt kommando”. Dette førte til kongens irritasjon, og Jakob De la Gardie ble fratatt den militære kommandoen.
Han fikk i 1635 befalet for styrken som ble sendt til Preussen under forhandlingene med polakkene, men egnet seg for øvrig og siden han hadde vendt hjem til Sverige i 1628 til statsforvaltningen, fremfor alt av det militære. I 1630 organiserte han på kongens ordre krigsrett, og var president og øverstkommanderende i Sverige under dennes fravær. Etter 1634 regjeringsform ledet han som riksmarskalk krigskollegiet og hadde plass i formynderregjeringen for den umyndige dronning Kristina. I denne stod han Axel Oxenstierna nære, men spilte ingen fremtredende rolle. I sine siste år var han blind. Han bygde slottet Makalös i Stockholm. Det lå ved Norrström, der Karl XIIs torg ligger i dag. Videre bygget han slottet Ulriksdal ved Edsviken. Han egnet seg også og blant annet til bergverk og industri. Hustruen Ebba Brahe grunnla etter hans død byen Jakobstad i Finland.
Jakob og Ebba fikk barna Pontus De la Gardie, Kristina De la Gardie, Sofia De la Gardie, Magnus Gabriel De la Gardie, Brita De la Gardie, Gustav Adolf De la Gardie, Maria Sofia De la Gardie, Jakob Kasimir De la Gardie, gift med Ebba Sparre, Pontus De la Gardie, Kristina Katarina De la Gardie, gift Stenbock, Johan Karl De la Gardie, Birgitta Helena De la Gardie, Axel Julius De la Gardie og Anna Sofias formoder Ebba Margareta De La Gardie som giftet seg med friherre, fransk greve, riksråd, general, landshøvding i Älvsborg län, rikstøymester, diplomat, ambassadör og fredsdelegat Per Larsson Sparre. Les mer
Kilde: wikipedia.no, wikipedia.se, historiska-personer.nu og nad.riksarkivet.se.
Bildene viser fra toppen Jakob De la Gardie, hans våpenskjold (wikipedia.se), hans hustru Ebba Magnusdotter Brahe (wikipedia.se) og en eldre Jakob De la Gardie (zenker.se).
(Geir Winnæss - Oktober 2012)
Fyrstelig forfader 4. kvartal 2012 – Den tysk-romerske keiseren Karl den store »
Karl den store (742-814), Anna Sofias 32x tippoldefar var tysk-romersk keiser. Les mer
-------------
Karl I den store, frankisk konge fra 768, langobardisk konge fra 774, romersk keiser fra 800, eldste sønn av Pipin den lille. Ved farens død 768 overtok Karl styret i de nordlige og vestlige delene av riket, mens broren Karloman fikk de øvrige. Forholdet mellom brødrene var spent, og bare Karlomans død 771 hindret åpen strid mellom dem. Karl tok makten i hele riket og utelukket Karlomans sønner fra arvefølgen. Da paven bad Karl om hjelp mot langobardene, brukte Karl det som et påskudd til å rykke inn i Italia 773. I 774 tok han navnet Langobardenes konge.
Hele Karls 46-årige regjeringstid var preget av erobringer og krigstog. 772 angrep han de hedenske sakserne omkring Weser og Elben. Sakserne reiste seg gang på gang, og først etter 33 års sammenhengende kamper var Sachsen endelig innlemmet i Frankerriket. Sammen med erobringen ble folket tvangskristnet og mange deportert.
770–810 kjempet Karl mot araberne i Spania. 778 falt frankerhæren under Roland i bakhold ved Roncesvalles og ble hugd ned. Episoden danner grunnlaget for middelalderens mest berømte epos, Rolandskvadet. Senere fortsatte kampene i Spania, mest under ledelse av Karls sønner. 801 opprettet han Den spanske mark. 799 ble sarasenerne fordrevet fra Balearene, Sardinia og Korsika. 788 ble Bayern innlemmet i riket. 786–96 nedkjempet Karl avarerne i Ungarn. De slaviske områdene øst for Elben ble løst knyttet til Frankerriket, og med Danmark sluttet Karl 811 en avtale som gjorde Ejderen til grense. Til slutt hersket Karl over et rike som nærmet seg det vestromerske i omfang.
Konsolideringen av riket foregikk først og fremst i 780-årene. Det gjennomgikk en krise 792–93 med opprør i Sachsen og Italia, arabiske angrep og uro blant stormennene, men Karl mestret vanskelighetene. Juledag år 800 fikk han den ytre verdighet som svarte til hans maktstilling. Under høymessen i Peterskirken i Roma kronet pave Leo 3 ham til romernes keiser. Bakgrunnen for kroningen og Karls egen holdning til den har vært et svært omdiskutert spørsmål. Allerede i samtiden ble det hevdet at Karl mislikte pavens handling, og i samsvar med dette har enkelte historikere karakterisert pavens handling som et kupp. Men om bakgrunnen for kroningen strides historikerne. Enkelte har hevdet at paven fryktet Karls planer om å skape et nytt Roma i Aachen, mens andre har pekt på pavens aktuelle behov for en keiser i konflikten med romerne. Atter andre har ment å se en demonstrasjon av pavelig overhøyhet over den verdslige makt. Enkelte har også oppfattet kroningen som en overføring av den romerske keiserverdigheten fra Bysants til den fremste verdslige makthaver i vest. På tidspunktet for Karls kroning var det en kvinne, keiserinne Irene, som satt på tronen i Bysants. Mye tyder imidlertid på at Karl selv ikke oppfattet seg som de østromerske keisernes etterfølger, men som overhode for et vestlig kristent imperium. Han søkte derfor også om å bli anerkjent som likestilt med keiseren i Bysants, og i 810 anerkjente de to keisere hverandre som likestilte herskere innenfor hvert sitt område. I 813 kronet Karl selv sin sønn Ludvig til keiser.
Med kalifen i Bagdad, Harun al-Rashid, som hersket over det tredje storrike på den tid, stod Karl i vennskapelig forbindelse, enda han stadig lå i kamp med muslimene i Spania.
Karl var en ivrig kristen og arbeidet for troens utbredelse blant hedningene med overtalelse eller vold etter som det falt seg. Han betraktet seg som kirkens overhode, selv i teologiske spørsmål. Bispevalgene lå helt under kongens kontroll, og han presiderte selv over bispemøtene.
Karls rike var basert på naturaløkonomi. Jord var kilden til rikdom og makt. Kongens økonomiske maktgrunnlag var først og fremst hans egne eiendommer (domener) som lå spredt rundt om i hele riket. Disse ble nå brukt til å bygge opp et nett av trofaste medarbeidere. De karolingiske herskere alt fra Karl Martells tid knyttet til seg folk både gjennom personlige bånd, som vasaller, og ved økonomiske bånd, len eller feudum, som ble gitt mot administrative og/eller militære tjenester. Dette var grunnlaget for det såkalte føydalsystem, som frem til og med Karl den store skulle danne en av forutsetningene for karolingernes sterke kongemakt i Frankerriket.
Karl knyttet det geistlige og verdslige aristokrati til seg ved store forleninger i de nyerobrede områdene, men i motsetning til merovingerkongene og sine egne etterfølgere greide han å holde stormennene i tømme ved sin personlige autoritet. Som under merovingerne ble landet styrt av grever. I lang tid hadde grevskapene vært arvelige og nesten selvstendige, nå ble grevene igjen avsettelige embetsmenn. Langs grensene opprettet Karl større «markgrevskaper» som skulle sørge for forsvaret. For å føre kontroll med grevene, sendte han hvert år ut kongelige sendebud, missi dominici. De presiderte i de lokale folkeforsamlinger, hørte på klager og avsa dommer. Ved hoffet var det en stab av riksembetsmenn som dannet kongens kanselli og fulgte ham på reiser. I Karls «kapitularier» var det tilløp til en rikslovgivning, men de gjaldt først og fremst hans egen domene. Den frankiske folkeforsamling fantes ennå, men var på vei til å bli et rent hærskue. De virkelige forhandlinger foregikk mellom kongen og stormennene. For frimennene var krigstjenesten og plikten til å møte på tinget som dommere en tung byrde. Karl bestemte at det skulle utpekes særskilte sendemenn, scabini, til å være dommere, og verneplikten ble innskrenket til frimenn med eiendom av en viss størrelse, men stormennenes rytteri fikk stadig større betydning.
Karl den stores rike hadde ingen hovedstad. Etter hvert utviklet Aachen seg til et slottsanlegg, der Karl bodde fast fra 808. Karls hoff ble samlingssted for tidens lærdeste menn. Teologi, historieskrivning og diktning opplevde en ny blomstring på grunnlag av den klassiske arv. Alkuin fortolket Bibelen og var en fremragende brevskriver. Angilbert skrev episke dikt, Paulus Diaconus skrev langobardenes historie, og Einhard skildret Karls eget liv etter mønster av Suetons keiserbiografier. Alkuin ledet hoffskolen, det ble opprettet skoler ved katedraler og klostre, og 802 kom det endog et ugjennomførbart pålegg om alminnelig skoleplikt. Men kanskje var utviklingen av en ny skrift, den karolingiske minuskel, som igjen danner grunnlaget for vår egen bokskrift, det viktigste kulturelle enkeltbidrag fra kretsen rundt Karl den store.
Karl var sterkest knyttet til de germanske delene av riket. Han døde i Aachen 814 og ble etterfulgt av sin sønn Ludvig den fromme. Med fem hustruer og fem elskerinner hadde han i alt minst 18 barn. De fleste døde før ham. For etterverdenen fortonet Karl seg som en idealskikkelse. Han ble en hovedfigur i den middelalderlige ridderdiktningen (Karl Magnus-sagnene). 1165 ble han kanonisert. Minnedag er hans dødsdag, 28. januar.
Kilde: Dette er en ren kopi av artikkelen om Karl den store på snl.no
(Geir Winnæss - Oktober 2012)
Forfader 3. kvartal 2012 – Akademikeren, biskopen, universitetsrektoren og skolegründeren Johannes Johannis Rudbeckius »
Anna Sofias 6x tippoldefar (vår mfmffmmmmmff) Johannes Johannis Rudbeckius var svensk hoffpredikant, biskop, bibeloversetter, en av svensk 1600-talls fremste kirkemenn, akademiker, universitetsrektor og skolegründer. Han var sønn av byskriveren i Ørebro Johan Pedersson Rudbeck fra Holstein og hans hustru Christina Pedersdotter Bose. Rudbeckius ble født 3. april 1581 i Almby sokn, og døde i Västerås 8. august 1646.
Etter studier i Uppsala og Wittenberg ble han i en alder av kun 22 år magister. Anseelsen for hans lærdom var så stor at han ble tilbudt professorater både i Wittenberg og Würzburg. Han reiste likevel tilbake til Sverige, hvor han 1604 og i en alder av 24 år ble utnevnt til professor i matematikk i Uppsala. Samtidig studerte han østens språk og teologi, og vendte i 1607 tilbake til Tyskland for å forske på teologiske emner. Han ble professor i hebraisk i Uppsala i 1609, professor i teologi i 1611 og rektor i 1613. Rudbeckius ble utnevnt til hoffpredikant hos kong Gustaf II Adolf i 1613, og senere kongens skriftefar. Ved kongens kroning i 1617 ble Rudbeckius utnevnt til doktor i teologi. I 1618 ble han utnevnt til biskop i Västerås, herunder ordinert i Linköping domkirke i 1619.
Det sies om Johannes Rudbeckius at han var en lærd mann og en utmerket leder i sitt sokn. Han var utrettelig i sin undervisning av ungdommen, og gav omfattende private forelesninger og disputationsøvelser samt tillot sine elever kun å tale gresk eller latin i sitt nærvær. Han underviste i det Nye testamentet på gresk og hadde skarer av tilhørere blant studentene. Rudbeckius er også kjent for stridighetene med sin professorkollega Johannes Messenius som utartet seg i den grad at studentene delte seg i to partier, rudbeckianer och messenianer. Ettersom dette utviklet seg til voldelige opptøyer så kongen seg nødt til å skille de to, og utnevnte Rudbeckius til hoffpredikant og Messenius til dommer i høyesterett. Som hoffpredikant fulgte Rudbeckius kongen på hans felttog i Baltikum og Finland.
Ved hjemkomsten ble han gitt ansvaret for å utarbeide den såkalte konung Gustaf II Adolfs bibel. Denne utkom i 1618. Rudbeckius grunnla i Västerås både Sveriges første gymnas, Rudbeckianska Gymnasiet og Sveriges første pikeskole samt et domkirkehospital. Han renoverte domkirken og bidro med betydelige egne midler til driften av skolen og hospitalet. Det ble imidlertid rettet en rekke beskyldninger mot ham. Blant annet skal han ha nektet å døpe barn, motsatt seg å begrave en myrdet student, og ikke minst at hans bok Privilegia doctorum, magistrorum, studiosorum, som i 1636 ble forbudt og inndratt, skal ha vært i strid med den svenske forfatningen. Det skal ha vært årsaken til at han samme år ikke ble utnevnt til svensk erkebiskop.
Johannes Rudbeckius skjenket dronning Christina under ett av sine besøk i Stockholm et par gullarmbånd med inngraverte ordspråk. Og da hun besøkte han på hans sotteseng, forærte han henne et drikkebeger som hadde vært eid av kong Gustaf I Adolf, ett Ortelii atlas og et stort globuskart i silke.
Johannes Rudbeckius var først gift med Christina Stiernman, datteren til erkebiskopen Nicolaus Olai Bothniensis i Uppsala. De fikk ingen barn. Deretter ble han gift med Magdalena Hising, datteren til prosten i Fellingsbro pastorat i Vesterås stift Carolus Olai Hising og Cecilia Hintze. Johannes og Magdalene fikk 11 barn, herunder; Christina Rudbeckia som ble gift med presten i Stockholm Simon Benedicti Arbogensis, Anna Sofias forfader Nikolaus Johannis Rudbeckius, biskop i Vesterås, Johannes Johannis Rudbeckius, prost i Falun, Carolus Rudbeckius, Petrus Johannis Rudbeckius, biskop i Skara, Cecilia Rudbeckia, gift først med presten i Munktorp Ericus Salamontanus og senere med domprosten i Vesterås Henricus Moræus, Jacob Rudbeckius, Magdalena Rudbeckia, Olof Rudbeck den äldre, professor i medisin i Uppsala, Paul Rudbeck, adlad Rudebeck og dommer og Catharina Rudbeckia. Les mer
Kilde: wikipedia.se og adelsvapen.com
(Geir Winnæss - Juli 2012)
Militær forfader 3. kvartal 2012 – Ridderen, viseadmiralen og sjøhelten Tomas von Rajalin var kjent som en kunnskapsrik, dyktig og tapper offiser »
Anna Sofias 3x tippoldefar (vår mfmmmmfff) viseadmiral og skipskonstruktør Tomas Johansson Rajalin, adlet von Rajalin 28. april 1741, ble født i Finland i oktober 1673. Han var kjent som en dyktig og tapper offiser, og døde ombord på sitt flaggskip HMS Drottning Ulrika Eleonora 4. desember 1641 utenfor Fredrikshamn i Finskebukta under hattarnas russiske krig. Tomas Rajalin var sønn av kapellanen i Karkku Johannes Thomæ Rajalinus og hans hustru Kirstin Eriksdotter (Pihl), og arbeidet seg opp fra båtsmann til viseadmiral i den svenske flåten. Under den store nordiske krigen deltok han uavbrudt i den svenske flåtens operasjoner, og ble i 1715 utnevnt til kommandør. Blant hans bedrifter inngår hans handlinger ved Hanö i 1717, hvor han som sjef på linjeskipet HMS Verden stod i mot og drev tilbake et angrep fra tre fiendlige linjeskip og to fregatter.
Viseadmiral von Rajalin var gift to ganger, først med Botilla Hallongren, datter av skipperen Olof Hallongren og senere som enkemann med Maria Birgitta Fust, datteren til smedjeskrivaren i Karlskrona Gabriel Fust. Tomas fikk totalt ni barn. Med Botilla hadde han seks barn, blant annet kommandør Olof von Rajalin og Anna Sofias forfader, friherren, viseadmiralen og landshøvdingen Johan von Rajalin. Johan von Rajalin var igjen far til friherren, admiralen, guvernøren og landshøvdingen Salomon Maurits von Rajalin, bror av Anna Sofias forfader, friherre og sekundmajor Johan Vilhelm von Rajalin.
På fasaden til gravkammeret på Nättraby kirkegård satt det to minnetavler i rødaktig natursten med inskripsjonene:
På det ene stod det: Thomas von Raialin, vice amiral, född 1673, död 1741 på den örlogsflotta han förde,grundelig kunskap widsträckt erfarenhet, oförfäradt mod, redligt nit, nyttiga tiensterförvärvade honom öfverhetens nåd, medborgares förtroende, fäderneslandet bevararhans dygd uti tacksamt minne.
På den andre stod det; Här hwilar iohan von Raialin,friherre, vice amiral, landshöfding öfvercommendant, commendeur af kong. Mai:tssvärds orden, hans fars kunskaper ock förtienster blefvo genom dess egne mera kände,sine barn uppfostrade han at tiena konung ock fösterland, måtte ingen af dessefterkommande läggas i denna grift utan at hafva lefvat som han.
Under den store nordiske krigen tjenestegjorde han på en rekke fartøyer; HMS Gotland (1706), HMS Halland (1706), HMS Halland (1707), HMS Öland (1708), HMS Halland (1708), HMS Göta Lejon (1710), HMS Konung Carl (1711), HMS Konung Carl (1712), HMS Göta Lejon (1713), HMS Prins Carl Fredrik (1714), HMS Verden (1715), HMS Verden (1717) og HMS Drottning Ulrika Eleonora (1721). Tomas Rajalin tjenestegjorde under slaget i Køge bukt 4. oktober 1710 mellom den dansk-norske og den svenske flåten som överlöjtnant på linjeskipet HMS Göta Lejon som var riksadmiral Hans Wachtmeister sitt flaggskip. Han ble utnevnt til skipskaptein i 1711 og kommandør i 1715.
Etter krigen sysselsatte Tomas Rajalin seg med studier i sjøvesenet og utgav i 1730 to skrifter for å heve kompetansen i den svenske flåten på området: Nödig underrättelse om navigation eller styrmanskonsten og Nödig underrättelse om skeppbyggeriet och därutav härflytande högnödiga och sjöväsendet mer samt taklingen tillhörige proportioner efter höga vederbörandes befalning. Regjeringen fant dissa skriftene så fortjenestefulle, at den belønnet dem gratifikasjoner på til sammen 3,800 daler i sølvmynter.
I 1741 ble Tomas von Rajalin forfremmet til viseadmiral, og da krigen med Russland brøt ut, fikk han kommandoen over flåten som seilte til Finskebukta. På grunn av at hans instrukser forbød ham fra å handle uten regjeringens eksplisitte ordrer, ble han tvunget gjennom sommeren til å være med flåten sin for anker ved Aspögaddarna utenfor Frederikshamn. Viseadmiral von Rajalin forsøkte gjennom omfattende kommunikasjon å får dette endret, men uten hell. På grunn av mangel på vann og proviant, og medfølgende sykdommer, bukket en stor del av mannskapet under, deriblant viseadmiral Tomas von Rajalin selv.
Kilder: adelsvapen.com, wikipedia.se, bruzelius.info, genvager.no, carlonordling.se, members.tripod.com og helsinki.fi.
(Geir Winnæss - Juli 2012)
Fyrstelig forfader 3. kvartal 2012 – Den norske kongen Harald III Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge »
Anna Sofias 23x tippoldefar Harald III (Sigurdsson) Hardråde, født 1015 var norsk konge fra 1046 til han falt ved Stamford bridge 25. september 1066. Han bidro vesentlig i konsolideringen av et eget norsk rike. Harald Hardråde var sønn av småkongen Sigurd Syr og Åsta Gudbrandsdatter som også var mor til kong Olav den Hellige, en annen av Anna Sofias forfedre og som falt i slaget på Stiklestad 29. juli 1030.
Den 15-årige Harald deltok sammen med halvbroren Olav på Stiklestad. Etter nederlaget rømte han østover og kom til Sverige, senere til Kievriket. Etter et par år hos fyrst Jaroslav, som også er en av Anna Sofias forfedre og som regjerte i Kiev-Novgorod, reiste han videre og kom 1034/35 til Konstantinopel/Miklagard. Der gikk han i bysantinsk tjeneste som medlem av væringgarden. Han omtales i en kilde under navnet Araltes, og det sies at han fikk en høy militær rang.
Haralds norske hirdskalder diktet i ettertid om flere av felttogene han hadde vært med på i bysantinsk tjeneste. Tjodolv Arnorsson forteller at kongen hadde deltatt i 18 større slag, og videre at han under et felttog mot araberne inntok 80 byer. I kongesagaene er dette stoffet omformet og utvidet, med tilskudd av så vel vandresagn og lån fra forskjellige litterære kilder. Skaldene forteller også at han var innblandet i en palassrevolusjon isom fant sted 1042. Men Harald var i første rekke et redskap for andre, og de norrøne kildene forstørrer og selvstendiggjør hans rolle. Haralds tjeneste hos keiseren endte i konflikt da den bysantinske keiseren Konstantin IX Monomachos, en annen av Anna Sofias forfedre anklaget Harald for maktmisbruk og for å for å ha underslått krigsbytte. Men sammen med noen trofaste tilhengere, lyktes det ham i 1043/44 å rømme og dra tilbake i Kievriket, hvor han på forhånd hadde sendt store deler av det krigsbyttet han hadde vunnet i bysantinsk tjeneste. Før han drog videre til Norden, giftet han seg med storfyrste Jaroslavs datter, Ellisiv. Det fortelles at da skipet til Harald kom til Sverige, lå det skjevt i sjøen fordi det var så tungt lastet med gull.
Haralds mål var nå å bli norsk konge, om nødvendig ved å føre krig mot den daværende kongen, Magnus Olavsson, sønn av halvbroren Olav den hellige. Som forberedelse for en slik krig inngikk han en avtale med Magnus' danske motstander, kong Svein II Estridsson, en av Anna Sofias forfedre og den svenske kongen Anund Jakob, som var Svends forbundsfelle. Stilt overfor denne truende koalisjonen søkte Magnus å komme til forståelse med farbroren. 1046 ble de to enige om å dele den norske kongemakten. Året etter døde Magnus, og Harald ble norsk enekonge.
Haralds norske kongedømme ble preget av hans bakgrunn som militærleder. Han løste gjerne problemer gjennom maktbruk, ofte svært hardt og hensynsløst. En av skaldene hans skrøt av at han brøt forlik han hadde inngått; riktignok var det under kamper i Middelhavet, men han oppførte seg ikke vesentlig annerledes som konge i Norge. Hans ettermæle ble deretter, samtidig som hardheten hans uten tvil styrket kongedømmet. Den lille sagaen Ágrip (ca. 1190) sammenfatter Haralds styre slik: “Han styrte med stor hardhet og samtidig med god fred, og det var ingen annen konge som det stod slik age av hos alle folk på grunn av hans klokskap og dyktighet.” Snorre sammenligner Harald Hardråde og Olav den hellige, som også kunne være hard, men feller samtidig en moralsk dom over Harald: Olav hadde brukt voldsmakt for å sikre “kristendom og rettferdighet”, mens Harald herjet bare for å vinne “ære og makt”.
Gjennom hele sin regjeringstid, frem til 1064, førte Harald krig mot den danske kongen Svein II Estridsson. Haralds mål var å gjenopprette herredømmet som hans forgjenger kong Magnus den gode hadde hatt i Danmark. Krigshandlingene tok form av årvisse norske tokt til danske farvann. Men erobringen lyktes ikke, og 1064 sluttet de to kongene våpenhvile. Som følge av krigføringen var Haralds militære apparat betydelig. Den offensive styrken bestod av en relativt stor hird, mens han brukte det gamle vernepliktsforsvaret, leidangen, både utenlands og ellers særlig til å sikre norsk område mot danske motangrep. Sannsynligvis ble leidangen nå fastere organisert enn tidligere.
Å holde hirden kostet mange penger, og til tross for at toktene til Danmark også gav et anselig krigsbytte, var inntektene ikke nok til å dekke kostnadene. Til å begynne med ble underskuddet utlignet gjennom den kapitalen han hadde hatt med seg ved ankomsten til landet. Men så ble situasjonen vanskeligere for kongen, noe som kan avleses i hans myntutstedelse. Den var betydelig i omfang, og i den første tiden var sølvinnholdet i myntene helt normalt (ca. 90 %). Men i den såkalte “Haraldsslåtten”, midt i 1050-årene, er sølvinnholdet i myntene drastisk redusert (under 30 %).
Denne første inflasjonen i norsk historie er ellers bare ett av tegnene på kongens økonomiske vanskeligheter. Hans konflikt med kirken springer delvis ut av samme forhold. Harald har åpenbart brukt penger som stammet fra pilegrimsfarten til Nidaros for egne formål, til tross for protester fra erkebiskopen, den mektige Adalbert av Hamburg-Bremen. Harald krenket også kirken og erkebiskopen ved å hente biskoper til landet som enten ikke var vigslet eller vigslet i Frankrike og England. Da erkebiskopens utsendinger protesterte, skal Harald ifølge Adam av Bremen ha svart at “han ikke kjente til noen annen erkebiskop eller herre i Norge enn kongen selv”. Konflikten mellom det norske kongedømmet og erkebiskopen ble først bilagt etter Haralds død.
At kongens makt økte innenlands, hang i noen grad sammen med utenrikspolitikken. Den danske kongemakten var nå underlegen sammenlignet med den norske. De norske stormennene hadde derfor intet rivaliserende fyrstehus å slutte seg til, slik de hadde hatt før 1035. Harald sørget også for å sjalte ut Einar Tambarskjelve, som fremstod som arvtaker etter de norske ladejarlene. Under det spente forholdet mellom de to, omkring 1050, innbød Harald til forliksmøte. Men Einar og sønnen Eindride var ikke før kommet til forhandlingene, i kongens “målstue”, før de ble hugd ned av Haralds menn. Ellers knyttet Harald til seg en rekke norske stormenn. Særlig spilte Giske-ætten en viktig rolle som kongens støttespillere, med Torberg og Finn Arnesson som de fremste; Torbergs datter Tora, en av Anna Sofias formødre ble Haralds offisielle frille i et livsvarig forhold.
Harald kunne fare like brutalt frem hjemme som han ifølge skaldene hadde gjort som “bulgarbrenneren” på Balkan. En gang i 1050-årene protesterte opplendingene mot kongen (formodentlig mot skatter han påla). For å knekke bøndenes motstandsvilje herjet kongen fullstendig hensynsløst; hans menn brente gårder og slaktet ned buskapen for folk. Aksjonene ser ut til å være blitt avsluttet med omfattende jordegodskonfiskasjoner, som man ser spor etter i senere jordeboksmateriale. Etter dette hadde rikskongedømmet varig fotfeste også i det indre østlandsområdet.
Harald mente at han var de tidligere danske kongenes rettmessige etterfølger også på den måten at han hadde lovlig krav på den engelske tronen da den ble ledig 1066. Den ville han om nødvendig vinne med makt. I begynnelsen av september dette året seilte en norsk flåte ledet av Harald og sønnen Olav, senere kong Olav Kyrre og Anna Sofias forfader, over til England via Shetland og Orknøyene. Engelske kilder opplyser at det var 300 skip. Harald stod i forbund med Tostig Godwinsson, en mulig forfader av Anna Sofia gjennom det påståtte tipptippoldefarskapet til hertug Skule Bårdsson, og bror av den nyvalgte engelske kongen Harold Godwinsson som var forfader av Anna Sofia gjennom datteren Gytha av Wessex som giftet seg med storfyrste av Gardarike Vladimir II Monomach. Mens Harald og Tostig var i ferd med å legge under seg Yorkshire, rykket Harold Godwinsson mot dem sørfra i ilmarsj og med langt større styrker. Angrepet kom overraskende på nordmennene, og Harald Hardråde og en stor del av hirden hans falt i slaget ved Stamford Bridge 25. september 1066. Sammen med nordmennene falt Tostig og mange engelskmenn. Haralds yngste sønn, Olav fikk lov til å ta farens lik med hjem til Norge, og han overtok som konge sammen med broren Magnus. Harald Hardråde ble først begravd i Mariakirken i Trondheim. Da denne ble revet, ble han begravd på nytt i Helgeseter kloster på den andre siden av Nidelva.
Denne teksten baserer seg på og er en omskrivning av artikkelen om Harald Hardråde i Norsk biografisk leksikon i Store norske leksikon. (http://snl.no/Harald 3 Hardråde).
(Geir Winnæss – Juli 2012)
Formoder 2. kvartal 2012 - Agenten Catharina Möller, født Stopia var verdens første kvinnelige diplomat »
 Anna Sofias 5x tippoldemor (vår mfmmmmfmffm), Catharina Möller, født Stopia, ble utnevnt av det svenske Riksrådet til diplomatisk representant i Moskva da hennes mann, den daværende representanten Johan Möller (vår mfmmmmfmfff) som skrev seg til Lillienhagen i Ingermanland døde i 1632. Med denne utnevnelsen ble hun både Sveriges og verdens første kvinnelige diplomat. Det er uomtvistelig at Catharina var en på 1600-tallet svært spesiell kvinne siden hun kunne få et slikt oppdrag. Men for alt vi vet, kan Catharina ha vært dypt involvert i diplomatiske oppgaver allerede mens hennes mann levde. Catharina fremstår imidlertid som svært handlekraftig, og forhandlet om utførsel av korn fra Russland, import av våpen fra Sverige og etableringen av en handelsvei gjennom Russland til Persia. Hun rapporterte hjem til Sverige om tilstanden i den russiske hæren under krigen mellom Russland og Polen. Catharinas tid som Sveriges diplomatiske agent i Moskva fikk imidlertid et dramatisk sluttspill våren 1634 da noen hundre bevæpnede personer på ordre fra den russiske storfyrsten, plyndret og brant ned den svenske residensen. Alle dokumenter ble ødelagt i brannen, og Catharina forteller i et brev til Riksrådet hvordan hun og barna med nød og neppe unngår å bli drept eller sendt til Sibir. Hennes diplomatiske liv er med dette over, og hun returnerte til Sverige. Som enke giftet hun seg med Christoffer Jagow, og dør på slutten av 1650-tallet.
 Catharina var datteren til den schlesiske stadsfysikus i Riga, Zacharias Stopius (vår mfmmmmfmffmf). Stopius var født i Breslau i Schlesien. Han var bylege i Riga i tidsrommet 1562 til 1585, og dessuten livlege for erkebiskop Brandenburg og hertug Gotthard. Dessuten skrev og utgav han Livlands første trykte kalender og forfattet verket "Liflandische Oekonomie". Den 12. juli 1570 ble han adlet av den polske kongen Sigismund August og gitt i len eiendommer i Kirkholm utenfor Riga, hvor han oppførte godset Stopiushof. Stopius er videre kjent for at han klarte å forhindre blodbadet mellom Rigas borgere og den polske sentralmyndigheten under det såkalte kalenderopprøret i perioden 1584-89. Slektens navn lever fremdeles i dag i navnet på bydelen Stopinu i Riga. Catharina Stopia giftet seg med Johan Möller. Han var født i Riga, og valgte å bli svensk statsborger da byen falt i 1621, og ble deretter den svenske kronens sendebud i Moskva, en diplomatisk representasjon han forøvrig selv bygde opp. Johan Möller ble adlet i 1631, og skrev seg til Lillienhagen i Ingermanland. Kilder: wikipedia.se og en artikkel av Peter Sjölund publisert i Släkthistoriskt forum 2006. Les mer
Det øverste våpenskjoldet tilhører adelsslekten Möller, det nederste slekten Stophius. Begg er hentet fra genealogi.sjolunds.se.
(Geir Winnæss - April 2012)
Militær forfader 2. kvartal 2012 - Offiseren Gustaf Gadde var krigshelt fra Den store nordiske krigen »
Anna Sofias 3x tippoldefar (mmmmmf) Gustaf Gustafsson Gadde, adlet Gadde 5. mars 1706 og skrev seg till Körtingsberg i Wiby sokn og Närike, introdusert på Riddarhuset 1719 under A1136, ble født i Vekelax sokn i Viborgs len 18. april 1680. Han var sønn til major Gustaf Olofsson Gadde og Susanna Kristina Ridder, datteren til Peter Hollander Ridder. Gustaf Gadde giftet seg i 1713 med Ebba Falkenberg af Trystorp, og de fikk sammen sju barn, herunder Anna Sofias 2x tippoldemor Ebba Christina som ble gift med fenriken og friherren Johan Gustaf Uggla. Gustaf Gadde døde 9. april 1738.
Gadde startet sin militære karriere som 14-åring ved Livgardet, og i årene som fulgte arbeidet han seg opp til å bli ridder og oberst. Han beskrives i boken "The battle that shook Europe: Poltava and the birth of the Russian Empire" av Peter Englund slik; "He was brave and reckless to the verge of foolhardiness, favoured with kindly, good-natured features and dark close-set eyes". Gustaf Gadde ble pikaner i Livgardet i 1996, utnevnt til offiser og fenrik i 1701, grenadierløytnant i 1702, kaptein i 1708, oberstløytnant ved Närke og Värmlands regiment i 1711, oberst og kommandant på Nya Elfsborg festning i 1716, oberst for Skarborgs regiment 1729 og for Närkes og Värmlands regiment i 1737.
I den svenske adelens ættetavler beskrives han som en tapper og uredd kriger som utmerket seg ved Narva (1700-11-20), Kliszów (1702-07-07), Holowszyn (1708-07-04) og Poltava (1709-06-28). Ved Narva deltok han i den første angrepet, og erobret sammen med sine menn mange av fiendens faner. I dette angrepet ble han omringet og angrepet av så mange motstandere at man trodde han var falt, men skadet slo han seg fri, og kjempet seg tappert tilbake til egne rekker. Ved Kliszów viste Gadde tilsvarende mot og tapperhet, og fikk en rekke sårskader. Han ble liggende blodig og tilsynelatende død igjen på slagmarken, og ble funnet blødende og naken sammen med de døde på kvelden. Likrøvere hadde stjålet klær og våpen, men med skader brystet, i armen og i beinet overlevde han. To kuler forble i kroppen hans for alltid som suvernirer fra slaget.
Under slaget ved Poltava førte den 29-årige kaptein Gustaf Gadde kommandoen over 1. bataljon fra Livgardet, en høykompetent infanteriavdeling på anslagsvis 450 mann. Bataljon var fremre høyre bataljon under angrepet. Høyre flanke, herunder Livgardets 1. bataljon og grenadierbataljon kjempet tappert, angrep fienden med bajonetter og blokkerte det russiske motangrepet i sin teig, men den svenske hæren falt sammen fra venstre. I den tidligere nevnte boken beskrives det hvordan 1. bataljon av Livgardet under ledelse av Gadde brøt inn i de russiske rekkene, tok fire faner og seks kanoner, en av de største enkeltseire som noen bataljon greide i dette angrepet. Gadde skal ha stormet frem til en av kanonene som var tatt, fikk den snudd så langt at munningen pekte mot de russiske som trakk seg tilbake og avfyrte noen skudd etter dem. Men til slutt måtte også høyre flanke falle tilbake, Gadde og hans folk måtte hugge og slå seg ut og tilbake. Etter hvert ble hele karolinerhæren sendt på flukt. De 18 svenske bataljonene tapte mot tsarens 42 russiske. Kaptein Gustaf Gadde overlevde, og ble tatt til fange, men ble senere utvekslet. Kong Karl XII masjerte vekk med deler av hæren, og unnslapp dermed fangenskap. Hele 6.900 svensker falt den dagen, 1.500 mann ble såret og 2.800 mann, derav feltmarskalk Rehnsköld og general Lewenhaupt ble tatt til fange.
Överste Gustaf Gustafsson Gadde (Göteborgs stadsmuseum)
Da Peter Wessel Tordenskjold angrep Nya Elfsborg festning 21. juli 1719 var oberst Gustaf Gadde på et helseopphold i Medevi brunn, men stedfortredende kommandant, oberstløytnant Johan Lillie stod i mot angrepet med bravur. Den senere oberst og friherre Johan Abraham Lillie av Aspenäs er forøvrig en fjern slektning av Anna Sofia. Gustaf Gadde hadde selv erfaringer med Tordenskjold. Den 14. mai 1717 angrep Tordenskjold Gøteborg, men ble slått tilbake. I april 1719 startet Tordenskjold en blokade av Gøteborg, erobret Carlsten festning i Marstrand 15. juli før det mislykkede angrepet på Nya Elfsborg festning 21. juli. Men Tordenskjold gav seg ikke så lett. Natt til 27. september 1719, og i mulm og mørke snek enheter fra Tordenskjolds styrke og noe senere kontreadmiralen selv seg forbi festningen og inn til Nya Varvet hvor 5 fartøy ble stukket i brann, deriblant en fregatt og en galei ble erobret. Gustaf Gadde levnes dessverre liten ære da han hadde trukket tilbake de to sluppene som hans underordnede Johan Lillie hadde utplassert for å hindre infiltrasjon. For sent lot han kanonene spille opp, og da Tordenskjold ble anropt av et fartøy fra festningen med "Wer da?" responderte han: "Tordenskjold - Hils kommandanten fra meg at jeg er her for å lære ham å holde seg våken".
Kilder: algonet.se, wikipedia.se, stromma.se og runeberg.org, Göteborgs stadsmuseum og Peter Unglunds bok "The battle that shook Europe: Poltava and the birth of the Russian Empire".
Våpenskjoldet til Gadde er hentet fra adelsvapen.com. Maleriet "Segern vid Narva", er laget av Gustaf Cederström i 1910. Bildet viser hvordan de seirende svenskene legger ned de erobrede russiske fanene foran kong Karl XII.
(Geir Winnæss - April 2012/Revidert juli 2012)
Fyrstelig forfader 2. kvartal 2012 - Kong Balduin II av Jerusalem regjerte korsfarerstaten fra 1118 til 1131 »
Balduin II av Jerusalem (Anna Sofias 28x tippoldefar), även Balduin II av Edessa, Balduin av Bourcq, född Balduin av Rethel greve av Burg, död 21 augusti 1131, var regent av kungadömet Jerusalem och greve av grevskapet Edessa.
 Balduin var son till greve Hugo I av Rethel, deltog i första korståget och blev 1110 kusinen Balduin I av Jerusalems efterträdare som greve av Edessa. Han regerade korsfararstaten Jerusalem 1118-31. Balduin var 1123-24 i fångenskap hos mohammedanerna, men lyckades annars kämpa med framgång mot dem och lyckades ansenligt utvidga sitt rike. Han avled 1131 och efterträddes av sin måg, greve Fulko av Anjou. Kilde: wikipedia.se. Les mer
Bildet viser kong Balduin II avleverer Salomons tempel til tempelridderne.
(Mars 2012)
Forfader 1. kvartal 2012 - Major Peter Hollander Ridder var guvernør for kolonien Nya Sverige i Nord-Amerika »
Peter Hollander Ridder (Anna Sofias 5x tippoldefar (vår mfmmmmmmfmf)), född 1608, död 1692, var åren 1640-1643 den tredje guvernören över Nya Sverige. Endast lite är känt om Peter Hollander Ridders liv. Han var yngste son till holländaren Hans Hollander och dennes hustru Susanna och föddes i finska Ekenäs. Senare gick han in i Svenska flottan där han befordrades till skeppslöjtnant 1637. Den 1 juli 1639 utsågs han till kommendör över Fort Christina i Nya Sverige och lämnade Göteborg på fartyget Kalmar Nyckel i september 1639. Färden gick via Amsterdam och Ridder anlände (tillsammans med bl.a Reorus Torkillus) till kolonin i april 1640.
 Den 17 april 1640 avlöste Ridder nu Måns Nilsson Kling som guvernör. Kolonin var i behov av utökning och i ett brev till överståthållaren Clas Larsson Fleming och rikskanslern Axel Oxenstierna begär Ridder att fler kolonisatörer och skickliga hantverkare skickas till Nya Sverige. I november 1641 återvänder Kling med fartygen Kalmar Nyckel och Charitas och nya kolonisatörer, däribland många skogsfinnar. Ridder inledde sedan förhandlingar med Lenapefolket om ytterligare markköp runt Delawarefloden främst i avsikt att stäva holländarnas och engelsmännens expansion i området. 1641 ingicks avtal om markköp mellan Schuylkillfloden och Delawarefallen och 1642 ytterligare avtal om markköp öster om Delawarefloden från Raccoon Creek till Cape May och väster om floden från Bombay Hook till Kap Henlopen. I februari 1643 anländer Johan Björnsson Printz med fartyget Fama och övertar den 15 februari posten som nye guvernör.
Efter sin tid som guvernör återvänder Ridder till Sverige, han lämnade Nya Sverige i april 1643 på fartyget Fama och anlände till Göteborg i juli. Ridder fortsätter sin tjänst i flottan och deltar i operationer mot Danmark 1644. Den 30 november 1644 gifte sig Ridder med Elisabet Johansdotter i Storkyrkan i Stockholm, paret fick sedan flera barn. 1648 befordrades Ridder till skeppskapten. Genom kungligt brev förlänades han den 18 juli 1650 några gods i Viborg. Den 22 augusti 1651 utnämndes han till befälhavare över Södra Finlands båtsmanskompani och därefter till befälhavare för den svenska flottstyrkan på Ladogasjön 1656-1657. 1659 deltog Ridder i februari i flottans försök att erövra Köpenhamn under det Andra danska kriget, under denna operation skadades han. Under hösten ledde han sedan en flottstyrka som öppenhöll förbindelsen med Stettin i Svenska Pommern som belägrades av Brandenburg och Österrike. Den 10 juli 1660 befordrades Ridder till major och utnämndes 1666 till kommendant över Viborg där han tjänstgjorde till 1681 då han tog sitt avsked. Ridder flyttade sedan till Stockholm där han levde fram till sin död 1692. Kilde: wikipedia.se. Les mer
(Desember 2011)
Bildet viser Peter Hollander Ridder, og er funnet på geni.com, men malereriets tittel og opprinnelse opprinnelse er ukjent for redaktøren. Peter Hollander Ridder var Anna Sofias 5x tippoldefar.
(Geir Winnæss - Januar 2012)
Militær forfader 1. kvartal 2012 - Friherre, admiral og admiralsråd Claes Johansson Uggla var svensk sjøhelt, og falt i slaget ved Ölands södra udde »
Claes Johansson Uggla (Anna Sofias 3x tippoldefar (vår mfmmmmmfff)), född 1614 i Ölseruds socken i Värmland, död 1 juni 1676, var en svensk amiral och friherre. Han deltog som frivillig i danska kriget 1644 i den av riksrådets Klas Fleming kommenderade flottan. 1658 förde han befäl på skeppet Carolus IX under slaget i Öresund. Han befordrades 1660 till amirallöjtnant.
 Uggla deltog som amiral i slaget vid Ölands södra udde 1 juni 1676. Efter att flaggskeppet Kronan tidigt under slaget kantrat, exploderat och sjunkit med flottamiral Lorentz Creutz, blev Uggla styrkans högste befälhavare. Hans fartyg Svärdet tvingades dock gira undan det flytande vraket av Kronan och skildes efter manövern från den övriga svenska styrkan. Svärdet omringades snabbt av danska och nederländska fartyg och utsattes för kraftig beskjutning under närmare två timmar. Skeppet antändes senare av en nederländsk brännare och sjönk med förlust av nästan samtliga ombord, inklusive Uggla.
Flera fartyg har namngivits efter Claes Uggla; Torpedkryssaren HMS Claes Uggla och Jagaren HMS Klas Uggla som förolyckades vid Horsfjärdskatastrofen Kilde: wikipedia.se. Les mer
(Desember 2011)
Bildet viser friherre, admiral og admiralsråd Claes Johansson Uggla. Illustrasjon fra boken Illustrerad svensk sjökrigshistoria fra 1909. Claes Uggla var Anna Sofias 3x tippoldefar.
(Geir Winnæss - Januar 2012)
|
