|
Anna Sofia Nilsdotter-Gramén aka Sofie A. Hansen »
Dette er historien om vår oldemor, Anna Sofia Nilsdotter-Gramén vår morfars mor (mfm) som innvandret til Kristiania fra Värmland 10. august 1884. Anna Sofia arbeidet som koldjomfru på Grand Hotel, og møtte og giftet seg med turneren og restaurantøren, Karl Gunerius Hansen, "Mjælkehansen" (mff). Det viser seg at flere av hennes forfedre har hatt stor innflytelse på nordisk og europeisk historie. De utgjør tjenere og arbeidere, militære og geistlige, bønder og borgere, aristokrater og fyrster, og katastrofene har alltid vært tilbakevendende. Det har vært rike og fattige. Noen har død av sykdom, andre i strid, og flere er henrettet. De fleste har germansk avstamning, men det finnes også de med slavisk og latinsk. Slektstreet fører oss til Stockholms blodbad, Det Hellige Land, Det østromerske riket, Gardarike, Kievriket, vikingtidens endelikt ved Stamford bridge 25. september 1066 og slaget ved Tours 10. oktober 732 hvor muslimsk ekspansjon ble stoppet og grunnlaget for et kristent Europa lagt.
Anna Sofia ble født i Smärsbol i By i Värmland 15. juni 1867 som ett av feltjegeren Nils August Carlsson (mfmf) og Josephina Fredrika Kock (mfmm) sine åtte barn. Nils var ett av fire uekte barn som løytnant Carl Gustav Löwenhjelm (mfmff), brukseieren på Ström säteri betalte for og fostret opp, mens Josephina var datter av bruksinspektøren på Säffle gård Emanuel Christian Kock (mfmmf) og Eleonora Wilhelmina von Krusenstjerna (mfmmm). Emanuel var igjen sønn av regnskapsfører Nils-Christian Kock (mfmmff) og Margareta Elisabeth Poignant (mfmmfm), mens Eleonora var datter av major i örlogsflottan Fredrik Wilhelm von Krusenstjerna (mfmmmf), født Graméen og friherrinne Eleonora Christina von Rajalin (mfmmmm).
Den assimilerte nordmannen Sofie A. og vår oldefar Karl Gunerius fikk seks barn; Gunnar, født 1897 som døde 14 år gammel, Solveig Opsahl, født 12. juni 1900, Hjørdis Johannesen, født 9. august 1902, vår morfar Asbjørn Oscar Rüno Hansen, født 17. november 1904, Aslaug "Mossa" Ranfeldt, født 6. januar 1907 og Sigurd Gramén, født 26. januar 1910. Da Karls mor Josephine, "Hansa i Vika" døde, overtok Karl og Sofie vertshuset "Den grønne Jæger" i Søgaden 14 som lå i Pipervika, der rådhusplassen er i dag. Anna Sofia døde 23. august 1950.
(Geir Winnæss - Desember 2011)
Den store nordiske krig, slaget ved Poltava og kaptein og ridder Gustaf Gustavsson Gadde »
Da Karl XI døde i 1697 ble den 15 år gamle Karl XII utnevnt til svensk konge. Samme år innledet Danmark, Russland, Brandenburg og Polen forhandlinger om et angrepsforbund mot Sverige. I 1699 var et angrep forestående, og i desember fikk de svenske regimentsjefene ordre om å være forberedt på å mobilisere. Den 6. mars 1700 fikk Karl XII melding om at saksiske styrker hadde marsjert inn i Livland og at Riga hadde blitt beleiret natten mellom 11. og 12. februar. Det ble da sendt ut ordre om å mobilisere den svenske militærmakten.
Den 20. mars innkom det melding om at Danmark hadde overfalt Holstein-Gottorp som var i forbund med Sverige, og den 13. april forlater den unge kongen Stockholm for aldri å komme tilbake. Han drar først til Kungsör, hvor elitestyrken Livdrabantene befinner seg. Innen noen få måneder var hele den svenske hæren mobilisert, totalt 76.000 mann, herunder 33.000 vervede.
Karl XII bestemmer seg for først å gå mot Danmark. Den danske flåten behersker den søndre delen av Østersjøen slik at det er vanskelig å ta seg til Nordtyskland med forsterkninger. En kombinert britisk-hollandsk marinestyrke ankommer til Øresund for å støtte den svenske flåten, og den danske søker beskyttelse i havn. Den 25. juli 1700 går en svensk styrke på 4.000 mann i land i Humlebäck, en mil sør for Helsingör. Landgangen ble støttet av artilleriild fra marinefartøyene. Landgangsstyrken møtte kun svak motstand, og etter kort tid er det etablert et brohode på land. Nå ligger den danske hovedstaden kun en dagsmarsj unna, og hoveddelen av den danske hæren befinner seg i Holstein. Den svenske hæren forbereder seg nå på å angripe København i begynnelsen av august. Danmark var i ferd med å havne i en tofrontskrig, og før Sverige rakk å angripe København ble det inngått fred mellom Danmark og Holstein-Gottorp. Karl XII vår nå nødt til å akseptere at krigen var over. De store sjønasjonene trekker deretter ut sine marinestyrker, og Øresund beherskes på nytt av Danmark.
Karl XII forbereder seg på å komme sine baltiske provinser til unnsetting innen høststormene setter inn. I september får kongen melding om at russiske styrker har gått inn i Ingermanland og førsøkt et overraskelsesangrep på Narva. Den 1. oktober 1700 seiler kongen med 200 fartøy og 8.000 mann til Pernau i Livland. I Estland og Livland befinner det seg allerede 20.000 mann. Den 20. november angriper den svenske hæren på 11.000 mann den russiske styrken på 35.000 mann som beleirer Narva, og ved 17-tiden står svenskene igjen som seierherrer.
På sin 19-årsdag 17. juni 1701 bryter Karl XII leir i Dorpat, og marsjerer mot Kurland for å bekjempe August den sterkes saksiske hær. Den 9. juli går han over elven Düna. Dette er starten på en rekke kampanjer og slag, hvor de viktigste militære hendelsene er seieren over den saksiske hæren i slaget ved Kliszów i juli 1702, beseiringen av den saksiske hæren ved erobringen av Thorn i 1703 og kampanjen i 1704 hvor den nye hæren til kong August ble drevet ut av Polen. Fem år senere, 24. september 1706, sluttet Karl XII fred med Polen ved traktaten i Altranstädt. Traktaten var ikke til fordel for Sverige, som ikke mottok kompensasjon for seks års krigføring, og derfor led et politisk nederlag.
 Mellom 1700 og 1707 ble de to baltiske provinsene Estland og Ingermanland erobret av tsar Peter den store, og en tredje, Livland lagt i ruiner. For å sikre sine besittelser grunnla Peter byen St. Petersburg i Ingermanland i 1703. Tsaren begynte å bygge opp en marine og en moderne hær. Men selv nå kunne Karl XII med et pennestrøk ha fått tilbake nesten alt han hadde tapt. I 1707 var Peter villig til å tilbakelevere alt bortsett fra St. Petersburg og Neva-linjen. Karl XII ønsket imidlertid enda en gang å risikere alt for å redde en større del av sine tidligere baltiske besittelser. Året etter invaderte han Russland, men møtte kraftig motstand fra general Mensjikov, og dro med hæren sin til Ukraina for vinteren. Imidlertid ble hans styrker svekket av det kalde klimaet og Peters bruk av den brente jords taktikk. Da han fortsatte kampanjen våren 1709, hadde Karl XII mistet en tredjedel av hæren.
Slaget ved Poltava fant sted 28. juni 1709. Den 21. juni klarte en russisk styrke på 40.000 mann, 30.000 infanterister og 10.000 kavalerister å krysse elven ved Petrovka til tross for at svenske styrker forsøkte å nekte dem overgang. I denne striden hadde Karl XII blitt skadet, og de svenske hæren på 16.000 mann, 8.200 infanterister og 7.800 kavalerister led av mangel på mat, ammunisjon og forsterkninger ble ledet av feltmarskalk Rehnsköld. Rehnsköld var kavalerisjef , og konflikten som oppstod mellom han og infanterisjefen, general Lewenhaupt ble en medvirkende årsak til at karolinerne tapte slaget. Andre årsaker er manglende kunnskap om planen blant lederne, for liten plass til å bringe frem kavaleriet, manglende artilleri, forvirring, passivitet og liten evne i toppledelsen til å utnytte overtak, mulighetsvindu og momentum.
Før slaget hadde en svensk styrke beleiret festningen i Poltava. I løpet av natten førte Rehnsköld frem den svenske hæren med infanteriet i fire kolonner i tet og kavaleriet etter i kø på seks kolonner. Planen var hurtig å trenge gjennom den russiske forsvarslinjen, og foreta et overraskende angrep på den russiske hæren mens den fremdeles befant seg i leiren. Den svenske hovedarmeen gikk med mot de russiske styrkene som hadde organisert et forsvarsverk med seks befestede feltskanser på linje og fire mindre skanser som en vektor vendt mot det svenske angrepet på en en trang slette. Allerede i fasen med å trenge forbi skansene oppstod forvirring, med gjentatte angrep og store tap på skanser som allerede var passert. Til tross for at det svenske kavaleriet jagde det russiske på flukt, mistet deler av den svenske hæren kontakt med hverandre etter at sentrale offiserer med kunnskap om planen hadde falt.
Etter at svenskene hadde oppnådd et overtak, og den russiske var på vei til å rømme, ble den svenske hovedstyrken stående å vente på deler av styrken som hadde kommet bort. Russerne benyttet tiden til å stille opp sine regementer og bataljoner til slagorden. Selv da klarte den langt underlegne karolinske hæren å legge slikt press på russerne at de nesten retretterte. Men da venstre flanke falt tilbake, og sentrum ble pentrert og omgått fordi linjen ikke var i balanse, måtte også den høyre flanken hvor Anna Sofias 3x tippoldefar (mfmmmmmmf) førte kommando over ytterste bataljon, Livgardets 1. bataljon kjempe seg tilbake seg tilbake. Retretten endte til slutt med kaotisk flukt for hele den svenske hæren.
Da Karl XII trakk den svensken hæren vekk fra slagmarken, hadde hele 6.900 svensker falt, 1.500 mann var såret og 2.800 mann tatt tilfange. Karolinerne marsjerte uforstyrret sørover, og Karl XII klarte å bringe deler av styrken over elven Dnepr. Den gjenstående ble utfordret av en russisk styrke på 9.000 mann, men i stedet for å ta opp kampen kapitulerte general Lewenhaupt med sine 12.000 mann, herunder et nesten intakt kavaleri.
Etter slaget ved Poltava måtte Karl XII flykte til det osmanske rike, hvor han tilbrakte fem år i eksil i Bender i det nåværende Moldova. Tsarens seier kom overraskende på de europeiske stormaktene. På én dag hadde Russland etablert seg som en av dem. Dette svenske nederlaget avsluttet ikke krigen, men det avgjorde den. Danmark og Sachsen gikk inn i krigen igjen, og kong August gjenvant den polske tronen med hjelp av Boris Kurakin. Peter fortsatte sin kampanje i Østersjøområdet og bygget opp en mektig marine. I 1714 klarte Peters marine å erobre en del av den svenske marinen da Russland første gang seiret i et sjøslag ved Hangöudd. Dette førte til at Finskebukta ble stengt for svenske fartøyer, og Finland forble okkupert av Russland resten av krigen. Kilder: wikipedia.se og algonet.se. Les mer
Bildet er malt av Dennis Martens d.y. i 1726. Maleriet og skissene er hentet fra warandgame.com med unntak av den siste som er fra algonet.se.
(Geir Winnæss - April 2012) |
vokste alle opp på Säffle herrgård. Hovedbygningen består fremdeles, og er i dag gymnas. Tettstedet Säffle ble bygget opp på markene til gården. Skorsteinene er laget av kanonrør.
